Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVIII

 

Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen

 

 

Etter Kalmarkrigen (1611–1613) bestilte Christian 4 en anselig mengde kunstverk, hovedsakelig av hollendere; 1600-tallet var den hollandske billedkunstens gullalder. Christian anså seg som krigens ubestridte seierherre og ønsket å hylle seg selv som tapper krigsmann. Flere diktere leverte bestillingsverk om «den store Lycke og Seyrvinding», som Arrebo skrev. Seieren var riktignok bare halv, ettersom kongen mislyktes i å fortrenge Karl 9s gren av huset Vasa fra tronen. Christian ville gjenopprette Kalmarunionen med seg selv som enekonge. Akkurat som under Keiserkrigen var det krigføring langt inne på landjorden som var danskekongens akillevsshæl. Christians militære seire omfattet blant annet erobringen av Kalmar by og slott i Småland og Älvsborg ved utløpet av Göta älv. Her spilte Christians flåte en viktig rolle.

 

Det dyreste kunstverket var Karel van Mander 2s billedtapeter til Dansesalen (senere Riddersalen) på Frederiksborg. 16 av i alt 18 veggtapeter skildret Kalmarkrigen, med kongen som heroisk sentralfigur. Senere ble det bestilt noen mindre tapeter til utfylling av veggene. Adriaen de Vries’ Neptunfontene til slottets borggård, som fremstilte Christian 4 som Østersjøens hersker, var en annen stor investering.

I Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (1725), Anden akt, Scene 1 forteller Jesper Oldfux, Snyltegjesten, at tittelfiguren heter den «brabandske Jacob» overalt i Holland. Jesper synes det er fornøyelig å høre om Jacob von Tyboes bravader i «den Brabandske Krig». Det bringer tanken på Den spanske arvefølgekrig (1701–13), da det var kamper i Brabant, hvor danske hjelpetropper deltok. Brabant er et gammelt hertugdømme i Holland, som grenser til Flandern i vest og Tyskland i øst. Etter 1648 var Brabant delt mellom De nordlige Nederlandene og De sørlige eller spanske, siden østerrikske, Nederlandene.  

Snyltegjesten snakker krigsmannen etter munnen og kommer med sammenligninger som får Jacobs selvbilde til å svulme ytterligere opp. Beskrivelsen av krigen avviker sterkt fra de historiske kampene i Brabant. Det kan oppfattes som morsomt; skrytepaven av en krigsmann, som dels tituleres kaptein, oberst eller major, snur opp ned på fakta. Den franske fienden er blitt til hollendere; landområdet Brabant til en by. Krigsmannen skryter også av sitt mot under et fiktivt slag ved Amsterdam, som ikke ligger i Brabant. 

Jacobs mytiske heltebragd er «Brabands Beleyring», som nevnes i alt seks ganger. Krigsskueplassen er bymuren, der stortaleren forteller at han kjempet alene mot hele garnisonen i to timer. Et landområde kan ikke beleires, men det kan en by. Jacobs påstand fremtrer ved første øyekast som en morsomhet, men konteksten peker mot en undertekst som nettopp handler om beleiringen av en by.

Jacob sier at han hadde ryggen fri mot en kirkemur på vollen. Jesper svarer at man ennå kaller den «Tyboes Kirke-Gaard af de mange Døde, som Herren sammesteds da opoffrede.» Stortaleren beretter videre at han hadde døde kropper rundt seg som en skanse; den «haardeste Hals» var en av «Herren Staterne selv udi Holland, som jeg kunde kiende paa hans Ridder-Baand». Jesper griper fatt i «haardeste» og vrir om på betydningen: «Hand maaskee har kundet giøre sig haard, som mange desværr udi Holland giøre.» Jesper hevder altså at mange i Holland kan gjøre seg usårbare i strid. Dette er en meget tvilsom påstand; det fantes knapt noe folk i Europa som var mindre overtroiske enn hollenderne. I Uden Hoved og Hale (1725), Første akt, Scene 5 uttaler Ovidius: «I Amsterdam seer man intet Spøgelse, fordi Hollænderne icke troer dem at være.»

Jacob svarer at samme hvor hård eller usårbar «Herren Staten» var, måtte han bite i gresset, og krigsmannen fortsetter: «Hand raabte 3 gange, før hand døde, paa sin Hollandsk Mors, Mors, Mors. Derfor tør jeg endnu den Dag i Dag er icke komme til Holland.» Jacob skal altså ha blitt forbannet tre ganger av en døende hollender. «Mors» betyr død på latin; tretallet forsterker den magiske virkningen. Den tapre krigsmannen er overtroisk; redd for spøkelser.

Ovidius fortsetter:

«Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille.»

I «Epistel 379» står følgende:

«Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel.»

Så hvem er dum her? Både fanden og amtmannen har sin residens på Vardøhus. «Amtmann» betegnet på Holbergs tid den tidligere «lensherre» eller «lensmann», og denne het under noen av de verste hekseprosessene på 1600-tallet John Cunningham. Cunningham var en skotsk adelsmann med maritim arktisk erfaring, som Christian hadde fått anbefalt av svogeren, demonologen Jacob 1(6). Det er fordi lensherren selv tror på demoner, at all ondskaps fyrste holder til på Vardøhus. At både Cunningham og fanden residerer på Det danske rikes nordligste bastion, kan føre til at de er lette å forveksle. Første komediants påstand i Uden Hoved og Hale om at en «superstitieux» øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til Cunningham, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den ypperste øvrighet over Finnmark – og over resten av Danmark-Norge – var Christian 4 selv. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) omtaler Holberg fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: «Om findmarken, hvorom blev saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus lehn sig tilforn har tilegnet.» Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var ensbetydende med Christian 4, den notorisk mest overtroiske av danskekongene.

I 1609 sendte Christian 4 ut en befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i trolldom, avlive dem uten nåde. Både i 1609 og året etter ble det ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og dermed representerte et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus.

Flere kilder bevitner at Christian 4 var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den forestående kampen. Det er ikke «Herren Staterne» eller «de Heeren Staaten Generaal», Forbundsrådet for republikken De forenede Nederlandene, som er en «superstitieux» øvrighet, men Christian 4.

Etter at Jacob har fortalt at han fremdeles ikke tør komme til Holland, går han like over til spørsmålet om hvor Jesper har hørt at man kaller stedet der han kjempet så tappert for «Tyboes Kierke-Gaard»; «Jeg heedte dog ickun Jacob udi Brabands Beleyring.» Med denne opplysningen kommer Jacob i samme klasse som konger, som heller ikke har noe etternavn. Jesper svarer:

«Ach Herre! Jeg kand troe, man haver siden spurdt, at Herren haver faaet det Navn; Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne. Herren er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faae. Jeg skal siige, hvordan jeg fick det at viide. Jeg var udi Nummer 4 i Gaar Aftes, der sad Skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie, og pratede med nogle andre Kallloepers om sidste Brabands Beleyring. Hand svoor mig til, at Herren heeder endnu over alt udi Holland den Brabandske Jacob.»

Bakgrunnen for Jacobs tilnavn er triviell; «Tyboe» forteller at han er en «tybo», det vil si en person som kommer fra Thy, et område i Nordvest-Jylland. Dette gjør tilføyelsen av «von» komisk, ettersom betydningen da blir «fra tybo(er)». Meg bekjent har ikke folk fra Thy ry for noe som helst, bortsett fra tyboene som bor i Thisted («Thy-stad»), hovedbyen i Thy. De er beryktet for å være svært overtroiske. Det har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste hekseprosess, som Holberg henviser til flere steder, blant annet i Peder Paars. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall av «krampe og fortvivlet rasen i sjælen», og snart følte flere kvinner det på samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn. De besatte kvinnene, som innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de opprinnelige dødsdommene opphevet. De besatte kvinnene fikk noen få års fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra Danmark.

Snyltegjesten har altså fått vite at kampplassen heter «Tyboes Kierke-Gaard» i Nummer 4. Avsløringen kommer under en samtale mellom «skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie», og noen andre hollandske «Kalloepers»/ «Kalskoepers». Nummer 4 er en historisk adresse i København og viser til et av husene i «Skipperboder» på Bremerholm eller Holmen, som ble oppført av Christian 4 for flåtens offiserer i 1617. Holmen var Danmarks flåtebastion. «Nummer 4» peker rett i fleisen på flåtebyggeren selv, den overtroiske Christian 4, som tente heksebålene på Vardøhus.

«Skipper Adrian fra Vlie» kan forkortes slik: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av De vestfrisiske øyer. Dette sikter trolig til ovennevnte hollandske billedhugger Adriaen de Vries (1545–1626), «Adrian friseren». Neptunfontenen forestiller Christian 4 som havguden Neptun, fontenegruppens sentral- og toppfigur. Fontenen består av 16 bronseskulpturer, og symbolikken er ikke til å ta feil av. Bestillingsverket er uttrykk for kongens ønske om å hylle sin egen innsats i Kalmarkrigen; han er nå Østersjøens hersker. I tillegg bestilte Christian flere malte triumfatorportretter av hollandske mestere, blant annet Pieter Isaacsz. I tiden rett etter Kalmarkrigen var danskekongen en magnet for hollandske billedkunstnere.

«Kalloepers» fra førsteutgaven kan tolkes som Jespers forvrengning av de senere utgavenes «Kalskoepers», hollandsk for «kalveprangere»; å «prange» betyr å drive byttehandel eller kjøpslå. Ordet er ikke umiddelbart forståelig. Det kan være bevisst fra Holbergs side, idet han ønsker å dekke til betydningen. Ordet er gjerne blitt forandret i Holberg-utgaver etter forfatterens død (jfr. Kommentarer i LHS). Et nærstående ord er «studeprang» om «studehandel» (ODS). Okser var riktig nok en vare det ble handlet med, men «stutehandlere», hvorav den ene skal ha kommet helt fra Vlieland, sitter ikke og drikker i et vertshus i København. Dersom hollenderne trengte kveg, drog de til Jylland.

Skipper Adrian fra Vlie (les Adriaen de Vries) og de andre hollandske skipperne eller sjøfolkene i Skipperboder Nummer 4 kan like fullt drive med kalvehandel- eller -prakking. Adriaen de Vries, tidens største billedhugger eller skulptør nord for Alpene, handlet med heroiske billedfremstillinger av fyrster, deriblant altså Christian 4, som han skulpterte som guden Neptun. Adriaen de Vries er også berømt for de glorifiserende portrettene av den tysk-romerske keiser Rudolf 2. Det åpner for at kalveprakkerne handler med gullkalver; selger idealiserte utskårne bilder eller lignelser som de selv eller andre hollandske billedmestere har laget. Bildene eller lignelsene fører til tilbedelse. På 1600- og 1700-tallet lærte den danske kirke at kongen var en gud på jorden, så forherligende billedkunst kunne med full rett kalles gullkalver.

Den mest prangende «gullkalven» i København var utvilsomt Abraham-César Lamoureux’ statue av Christian 5 (ca. 1688). Etter avslutningen av Skånske krig i 1679 besluttet kongen å reise en rytterstatue av seg selv på Københavns nye torv til minne om sine angivelige militære bragder. Abraham-César Lamoureux’ statue av rytterkongen minner granngivelig om guden Mars. Avstanden mellom en romersk imperatorfigur, som er forelegg, og en skulptur av den romerske krigsguden, er ikke særlig stor. Statuen ble støpt i bly, formodentlig på grunn av kobbermangel, og siden gullforgylt. Hesten gav etter under den kongelige rytter på grunn av støpegodset, og man måtte stadig foreta utbedringer. Jeg kommer tilbake til Hesten som den het på folkemunne, vi kunne si Gullhesten, under omtalen av fogd Woldemar til hest foran kampen mot Paars og drabanter. Et sakralt aspekt er også tydelig i flere av bildene av Christian etter tapet i Keiserkrigen og oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap. Kongen gikk på denne tiden inn i en depressiv periode, hvor identifiseringen med den lidende Kristus ble stadig sterkere.

Christian 4 handlet hovedsakelig kunst med Nord-Europas store billedmestere, hollenderne, og flere fikk ansettelse hos kongen. Dette skyldtes muligens Christians sterke antikatolske innstilling, som han hadde arvet fra faren, Frederik 2. De søreuropeiske malerne, for eksempel italienerne, hadde sterke bånd til Den katolske kirke. Dette var riktignok ikke til hinder for at han kjøpte flamsk kunst. Jeg tolker de hollandske kalveprakkerne som forhandlere av billedkunst, som de dels selv har skapt, deriblant kongelige seierherreportretter. Kunden er Nummer 4s byggherre, Christian 4, som bestilte heroiserende bilder av seg selv etter Kalmar bys og slotts erobring og andre seire i Kalmarkrigen. Det antas at Pieter Isaacsz’ triumfatorportrett av kongen er fra 1612, etter erobringen av Kalmar og før krigens avslutning.

Tre år etter Kalmarkrigen, i 1616, bestilte Christian en serie veggtapeter av Karel van Mander 2, et vita Christiani, som skulle vise høydepunkter fra kongens liv. To tapeter forestilte den storslåtte kroningen, mens i alt 16 tapeter viste scener fra Kalmarkrigen. Skildring av aktuelle krigsscener var helt nytt innenfor billedvevningen. Gunner Lind skriver i «Christian 4.s tapeter i Riddersalen» (Christian 4. og Frederiksborg): «Kongens sande storhed var hans storhed i krig, fortalte tapetserien.» Lind skriver videre at kunstneren, altså hollenderen, skulle løfte «de samtidige begivenheter op til det heroiske niveau, der passede sig for en ædel genre, fremstillet i stort format og anbragt på den mest fremtredende plads i kongeriget».

Christian 4 handlet ofte flere hollandske malerier på en gang av kunstagenter, som ikke selv hadde malt bildene. Enkelte ganger opptrådte kunstneren også selv som kunstagent. Den mest kjente maler og kunstagent er Peter Paul Rubens (1577–1640), som riktignok ikke handlet med danskekongen. I tillegg til diplomatiske oppdrag brakte Rubens også etterretninger, skjult inne i sammenrullede malerier. Kunstnere og kunstagenter reiste i skytteltrafikk mellom europeiske fyrster og annen øvrighet. De hadde direkte kontakt med den som bestilte portrett av seg selv eller annen billedkunst, og det var lønnsomt å selge innsideopplysninger til andre hoff.

Christian 4 visste at det var spioner ved hoffet, men ikke hvem det var. I ettertid har man fått visshet for at Pieter Isaacsz, den sannsynlige skaper av forelegget for «Manden» på Corona danica (jfr. forrige innlegg), som var av hollandsk herkomst, sendte etterretninger fra det danske hoff til Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler og Gustav 2 Adolfs fremste medarbeider. Det bringer oss tilbake til Jesper Oldfux’ replikk om «etterretningen» om Jacobs tilnavn.

«Hollænderen» har sine spioner ute overalt. Den bestemte entallsformen viser at det gjelder hollenderen som sådan. I forlengelsen kan man tenke på hollenderne som nasjon; Holland. Man får også det inntrykk at dette gjelder hollenderne til forskjell fra andre folk. Det som i særlig grad utmerket hollenderne og skaffet dem innpass «allevegne», var deres renommé som kongelige kontrafeiere. Det er spesielt virket som hoffkontrafeiere som er aktuelt i denne sammenheng; det var etterretning om fyrster og andre øvrighetspersoner som betalte seg.

Hollandske spioner har vært så tett innpå Jacob at de har oppdaget hans tilnavn, Tyboe. «von» har Jacob lagt til selv etter som han steg i gradene, ifølge tjeneren Peer. Adrian fra Vlie, som prater med de andre kalveprakkerne om siste «Brabands Beleyring», svor overfor Jesper at «Herren» ennå heter «den Brabandske Jacob» i hele Holland. Finnes noen mulighet for at Adrian ikke har sverget falsk?

Fortellingen om Jacobs ensomme kamp mot hollenderne på Brabants murer er i overteksten krigsmannens fantasi om å ha deltatt i Den brabantske krig. Når derimot kalveprakkerne snakker om Brabants beleiring, gjelder det ikke Den brabantske krig, men Jacobs soldaterskrøne om beleiring av en by. Åstedet for praten er altså en av Christian 4s Skipperboder, som var oppført for flåtens offiserer. Samme flåte deltok under Christian 4s beleiring av Kalmar by og festning i 1611. Det åpner for at «den Brabandske Krieg» undertekstlig sikter til den «brabantske» fremstilling av Kalmarkrigen, der spesielt Christians beleiring av Kalmar by og festning er viet stor oppmerksomhet. Både byen og festningen ble inntatt av danskekongen. Det skjedde for festningens del uten kamp, noe jeg kommer tilbake til.

De som skapte skrytebildet av Christian 4 som den tapre krigsmann og svenskenes skrekk, var de hollandske billedkunstnerne, deriblant Karel van Mander 2 med de storslåtte billetapetene, Pieter Isaacsz med seierherrekontrafeiene og Adriaen de Vries med kong Neptun. Enkelte hollandske billedmestere vet man spionerte når de arbeidet ved hoffet, slik Pieter Isaacsz er et eksempel på. «Alle» i Holland visste at Christian 4s heroiske beleiring av Kalmar by og festning var en skrøne, fordi det var hollandske mestere som, på kongens bestilling, stod bak den forherligende fremstillingen.

Danskekongen hadde tønner med gull etter Freden i Knärød, der Sverige ble idømt en stor krigsskadeerstatning, dels i form av løsepenger for Älvsborg festning. Christian 4 betalte rikelig for hollendernes skryt, som kvitterer med å spionere på ham. Dette er parallelt til Jesper, som nyter «Smautzer» og andre foræringer hos henholdsvis Jacob von Tyboe og rivalen Tychonius, og som flatterer dem på det groveste. Samtidig spionerer Jesper på begge to for å bringe etterretning til Leonard, Lucilias beiler, som han også forventer belønning av.

Brabant er ikke først og fremst kjent for kampene under Den brabantske krig, men for den brabantske tekstiltradisjon. Med stor faglig dyktighet ble ull, lin, silke og bomull forvandlet til klede, linnet, andre stoffer, og kniplinger. Ingenting overgikk de brabantske billedtapeter. Riktignok gikk det et belte med billedveverier over hele sør-Nederland og nord-Frankrike, men Brussel, «hovedstaden» i Brabant, var billedvevningens mekka.

Helt fra tidlig middelalder ble det produsert mindre, grovere billedtepper rundt om i Europa. Fra begynnelsen av 1300-tallet kunne veverier i sørnederlandske og nordfranske byer levere store tapeter av høy kvalitet. Dette skyldtes dels de dyktige veverne og farverne fra områdets kledesindustri. De lokale laugene støttet den lovende industrien, og den lokale elite bestilte. Fra midten av 1400-tallet fantes det en rekke billedtapetveverier i byer som Arras, Tournai, Lille og Brussel, som eksporterte tepper til hele Europa. I løpet av siste fjerdedel av 1400-tallet seilte Brussel frem som senter for den holllandske produksjonen av høykvalitets billedvev. Byens vevere foredlet og perfeksjonerte teknikken for best mulig å etterligne kartongmalerens penselstrøk. Fremgangen fortsatte inn på 1500-tallet. I 1515 bestilte pave Leo 10 ti billedtepper i Brussel, «Apostlenes gjerninger»; kartongene var malt av Rafael. De brabantske veverne og kartongmalerne var uovertrufne i sitt fag, og i andre fjerdedel av 1500-tallet mottok de en rekke bestillinger fra den europeiske elite.

Midt under billedvevningens blomstringstid i Det sørlige Nederland begynte forfølgelsen av protestantene, og flere av de dyktige håndverkerne flyktet. Forfølgelsen hardnet til under erkekatolikken Filip 2, som i 1568 sendte hertugen av Alba inn i Nederland med ordre om å utrydde alle kjettere. En stor mengde av håndverkerne som utgjorde den brabantske og flamske billedvevkompetanse, strømmet nordover. Det betyr at tyngdepunktet for billedvevproduksjonen forflyttet seg fra De sørlige til De nordlige Nederlandene. Det var like fullt den brabantske og flamske kompetansen håndverkerne bygget på, selv om de nå arbeidet utenfor det tradisjonelle billedvevbeltet. Karel van Mander 2 hadde verksted i Delft. Faren, den kjente maleren og kunstteoretikeren Karel van Mander 1 (1548–1606) var flamsk, men hadde etablert seg i republikken i den senere del av livet. I 1684 betalte Christian 5 reisepenger til tapetmesteren Berent van der Eichen, som skulle hente svenner i Brabant til billedteppene med motiv fra kongens seire i Skånske krig. van der Eichen hadde trolig flamsk bakgrunn.

Samlet peker tekstlige detaljer i Jacob von Tyboe mot en tolkning der «den Brabandske Jacob» sikter til Christian 4, slik han er fremstilt på de «brabantske» billedtapetene. Det finnes flere detaljer som kan underbygge denne tolkningen; enkelte er omtalt i Hollandske oppdagelser- Holbergs og Ibsens satiriske skrifter. «Brabands Beleyring» sikter trolig til tapeter med motiv fra Kalmars erobring. Fem av tapetene handler om striden om Kalmar, deriblant erobringen av byen og slottets overgivelse. Uttrykket kan også bringe tanken på tapetene som forestiller beleiring og erobring av Älvsborg og inntagelse av festningen. Frederiksborgtapetene gikk tapt under den store slottsbrannen i 1859, og det er vanskelig å skaffe seg full oversikt. Jeg er usikker på om det finnes skisser til alle 16 tapeter.  

Den brabantske/flamske billedvevtradisjon går tilbake til middelalderen og har sin opprinnelse i husflid; spinning, farving og veving i hjemmet. En detalj i Henrik Ibsens Hedda Gabler (1890) har ansporet meg til å følge et tekstilspor i Jacob von Tyboe, noe som har ført til ovenstående tolkning av «den Brabandske Jacob». Historikeren Jørgen Tesman er i ferd med å skrive en bok, som skal handle om «den brabantske husflid i middelalderen». Kniplinger, som var typisk «brabantsk» husflid, kan det ikke være, for kniplingkunsten er ikke eldre enn renessansen. Tanken faller på de berømte brabantske billedtapetene. Jørgens far, som også var historiker, heter Jochum; «Tesman» er et tysk slektsnavn. Et viktig kildeskrift for Hans Mikkelsens epos om Peder Paars er den fiktive Historia sui Temporis (Hans samtids historie), som er skrevet av «Tydske Jochum». Detaljen inngår i en større sammenheng som peker mot Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser).

I Kjærlighedens Komedie (1862) sammenlignes dikteren Falk med «han i Brabantstriden», og det er åpenbart Jacob von Tyboe det siktes til. Utover disse to referansene nevner Ibsen Brabant kun én gang til; det gjelder legen Mester Sigard fra Brabant i Kongs-Emnerne, som er en historisk person. På bakgrunn av min tolkning av «den Brabandske Jacob» som en henspilling på fremstillingen av Christian 4 på de «brabantske» billedtapetene, kan det opprettes en sammenheng mellom «han i Brabantstriden» og «den brabantske husflid i middelalderen». Vi skal se bort fra at Tesman muligens studerer de historiske røttene til den brabantske billedvev. Det er usikkert hvor detaljert kunnskap Ibsen har hatt om den brabantske husflid i middelalderen. Jeg oppfatter det slik at større billedtapeter ble fremstilt i verkstedet til en tapetmester med flere svenner og kanskje drenger under seg, og at dette var praksis også i den senere del av middelalderen. Verkstedet var ganske sikkert i tapetmesterens gård, som også omfattet en boligdel. På dette nivået er det ikke snakk om husflid i vanlig forstand. Vi skal fokusere på de «brabantske» billedtapetene til Karel van Mander 2. Det er for øvrig sannsynlig at Ibsen med pastor Manders i Gengangere (1881) sikter til Karel van Mander 2 og 3, som henholdsvis leverte billedtapeter og portretter til Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser, s. 509–510).

16 av de 18 store Frederiksborgtapetene forestiller strid på en heroiserende måte. Falk, som bor i en paviljong i fru Halms have, har gått til krig mot inventaret, deriblant noen «malede gardiner», rullegardiner med påmalt motiv, i et voldsomt opprør. Gardinene kan sikte til de «brabantske» billedtapetene. Det var under Falks kamp med «det gandske Thevandsbord» Guldstad mente han opptrådte som «han i Brabantstriden». Det er i begge tilfeller snakk om kamper der den stridende er komisk fremstilt, i Falks tilfelle gjelder det kamp mot møbler, malte gardiner og fredsommelige Christiania-borgere. I sin «Thevandstale» utpeker Falk teen til kjærlighetens blomst. Den skal fraktes over havet, slik at det ikke må svares toll til «Russen og Kosakkerne». Dette er et ekko fra de merkantilistiske ideer som lå bak Christian 4s etablering av Dansk ostindiske kompani. Et kompani som «gjør det i Hollandsk Last», er omtalt i komedien (jfr. Hollandske oppdagelser). Kjærlighedens Komedie er dét av Ibsens skuespill som bærer tydeligst preg av forfatterens deltagelse i den litterære kretsen Det Lærde Holland.   

Det finnes enda et hollandsk billedmotiv i Jacob von Tyboe, som kan understøtte min tolkning av «den Brabandske Jacob». I tredje akt ankommer Jacob huset til sitt hjertes utkårede, Lucilia, i portechaise, der han påtreffer rivalen Stygotius. Jacob trekker sin kårde, og kvinnene som er til stede, skriker opp. Den store krigsmann stikker da kården tilbake i skjeden og sier at han hadde i sinne å ta av dage et halvt snes «Cavaliers», men så snart han fikk se jomfru Lucilia, stiltes hans vrede. Synet av henne gjør at han ikke lenger er «den u-overvindelige Heldt og den Løve-hiertede Von Tyboe meer», som han var for et øyeblikk siden. Krigsmannen legger sin kårde for Lucilias føtter og overgir seg på nåde og unåde idet han utbryter (min kursivering):

«Om Kongen af Holland skulde see mig i den Positur, vilde han sige: Wo ist seiner forrige Corrasie, seiner alten Herculiansken Bravour? Wohlgebohrner Hr. Tyboe! Men jeg vilde svare: Herculus, som undertvang de 5 Parter af Verden, maatte jo lade sig coujonere af en Dalila. Naar Venus siger til sin Søn Cupidus: Stellet euer Gewehr zur Ladung! maa de største Kiemper skielve. Naar hun siger: öffnet die Pfanne! slaget an! gibt Feuer! maa de største Kiemper give sig.»

Ut fra den tidligere beskrivelse av Jacob von Tyboes krigsdeltagelse vil man tenke at kongen av Holland har sett krigsmannen utfolde courage og herkuliansk bravur under kamper mot hollendere, for eksempel på vollen ved Brabant. En slik oppfatning legger da også Holberg opp til. Men en av von Tyboes senere replikker der kongen av Holland igjen omtales, rokker ved denne oppfatningen. «Kongen af Holland» nevnes kun disse to gangene. Det kan tyde på at det er en sammenheng mellom de to tilfellene.

I Femte akt, Scene 8 inspiserer Jacob sine tropper – tjeneren Peer, Jesper Oldfux og fire soldater – før et angrep på magister Stygotius. Jacob prøver å samle mot ved hjelp av en stigende flom av selvskryt, godt assistert av Jesper.

«TYBOE. Du kand siige dem, at jeg er bekiendt for min Tapperhed over heele Holland.

JESPER. Jeg vil legge Engeland til.

TYBOE. Du kandst siige dem, at jeg har omgaaeds med Førster og Generaler udenlands.

JESPER. Jeg vil legge Konger til.

TYBOE. Du kandst siige, at Kongen af Holland har foræret mig sit Portrait.

JESPER. Jeg vil siige: Keyseren og Paven har giort det samme.»

I denne replikkvekslingen plasseres Tyboe inn i en kongelig sammenheng på et europeisk stormaktsnivå, omtrent der Christian 4 befant seg i sine velmaktsdager, da han foretok reiser til utlandet og omgikkes fyrster og generaler. Christians besøk hos kongen av England og Skottland, Jakob 1 (6) er legendarisk. Sjelden har en nordisk konge reist mer fyrstelig og blitt mottatt med større prakt enn da Christian besøkte sin svoger Jakob i 1606.

Det fremtrer som sannsynlig, innenfor komediens fiktive kontekst, at Jacob har sendt sitt eget portrett til den hollandske kongen som gjengave for dennes foræring. Det stemmer med datidens praksis blant fyrster; man utvekslet portretter. Om det var kongen av Holland eller von Tyboe som sendte portrettet sitt først, vet vi ikke, men det betyr ikke noe i denne sammenheng. Tolkningen gir et svar på hvor kongen av Holland har sett von Tyboe fremtre med courasie og herkuliansk bravur: på selvsamme portrett som kongen av Holland har fått i foræring av den stortalende soldat.

Tanken faller på Pieter Isaacsz’ triumfatorportrett, som trolig er malt etter erobringen av Kalmar by og festning. Christian står seiersikker foran et bord med krone, scepter og en gedigen hjelm med plumasje. Han er iført silkeantrekk under brystharnisket og feltherreskjerf; den ene hånden holder om sverdskjeftet, den andre om feltherrestaven. Det er et typisk arrangert fyrstelig seierherreportrett. Utveksling av portretter mellom fyrster var altså vanlig, men det som er spesielt her, er at Holland ikke har hatt noen konge før Nederland ble et monarki i 1815; Belgia fulgte etter i 1831. På Holbergs tid var en hollandsk konge en vits. At Jacob von Tyboe har fått et portrett av kongen av Holland, er like umulig som at han har deltatt under Brabants beleiring. Det åpner for at hans forestilling om kongen av Hollands portfrett, og samme konges oppfatning av Tyboe som herkuliansk helt er en sammenblanding; dette handler ikke om portrettet til kongen av Holland, men om hollandske kongeportretter, muligens ett spesielt, Pieter Isaacsz’ portrett av Christian 4.

For å gjøre inntrykk på Lucilia har Tyboe latt seg frakte til huset hennes i en portechaise (bærestol med vinduer og kalesje). Det var et fremkomstmiddel som ble brukt av fornemme personer, og som forfatteren hadde lite til overs for og. En portechaise egner seg dårlig for en krigsmann som spiller på sin styrke og tapperhet i strid.

«Von Tyboe i en Portechaise. Personerne i den forrige Scene. Medens han harcellerer i Gangen, sætter de Stoler til rette.

TYBOE. Halt hal ‒ t hal ‒ t.

Fløyter i en Piibe.

Peiter, Frantz, Jochum, Christoff, Jurgen, Niclas, Henrich!

Fløyter igien. Wo seyd ihr Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de ikke gode.

Springer udaf Portechaisen og fløyter igien. Christoff!

CHRISTOFF. Wohlgebohrner Herr!

TYBOE. Hvor ere I Hunde henne alle 8te?»

Den første som lot seg bære rundt i København, var Christian 4, Kalmarkrigens seierherre, på sine eldre dager. Kongen omtaler selv nyvinningen i et brev til Corfitz Ulfeldt: «Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi». Han ber Ulfeldt om å skaffe «8 tyst-øldrager op her y Byen» som skal gis klær og månedlig lønn. (1)

Den utstrakte bruken av tysk i denne scenen kan sikte til at Christian 4 brukte tyske leiesoldater, ettersom Danmark manglet en organisert hær under størstedelen av regimet. Tysk var militært kommandospråk i Danmark.

Etter Jespers uttalelse «Skam faae Hollænderen, Hand hafver sine Spioner ude alle vegne» følger denne: «Herren er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faa.» Overtekstlig kan setningen tolkes slik at ryktet om etternavnet, òg narraktigheten, til Jacob har spredd seg via spionene, slik at «alle» kjenner ham, det vil si av omtale. Men sammenhengen åpner for en undertekstlig lesning avsetningen: Alle kjenner den stortalende soldat, fordi de har sett bilde av ham – skapt nettopp av hollandske mestere/spioner. Tolkningen får sin støtte i en jevnføring med Christian 4s historie. Det var ikke bare kongen og hoffet som kunne studere de hollandske vitnesbyrdene om Christians store seiervinning i Kalmar, feltherregeni og mandige kontrafei. Flere av portrettmalerier ble altså sendt som foræring til utenlandske fyrstehus, andre ble stilt opp for anledningen når kongens gesandter holdt audiens, en praksis Christian 4 innførte. Dermed blir kretsen av dem som har sett kongen betraktelig utvidet. Videre var det trolig adgang for publikum til å komme inn på Frederiksborg slott, der både Karel van Mander IIs billedtapeter og flere portretter av Christian 4 var opphengt. Gunner Lind skriver i «Christian 4.s tapeter i Riddersalen» (jfr. forrige innlegg) at man sannsynligvis planla å publisere trykk av Frederiksborgtapetene med forklarende tekst til de enkelte tapetene. Hvorvidt dette ble realisert, er ikke kjent. I Christians tilfelle stoppet det ikke med utsendelse og fremvisning av originalmalerier. Kongen sørget for at det ble produsert kobberstikk i store kvanta etter de hollandske portrettene, og disse fikk stor spredning, også til vanlige mennesker. Det fantes ingen dansk konge hvis kontrafei var bedre kjent enn Christian 4s. Å si at kongen var kjent av alle, men at han selv kjente få, er ren konstatering av fakta. Og hvem hadde til syvende og sist «skylden» for dette? De hollandske billedmestere, hvorav i det minste én spionerte på kongen. Men den aller viktigste måten kongens kontrafei ble spredt på, selve hovedårsaken til at Christian 4 var «kiendt af alle», var rulleringen av mynter med kongens portrett. Det gjelder for eksempel Corona danica, der portrettet høyst sannsynlig er kopiert etter nettopp den hollandske spionen Isaacsz’ berømte seierherreportrett etter erobringen av Kalmar.

I de historiske verkene siterer Holberg flere ganger fremmede skribenter som berømmer Christian 4 for hans uovervinnelige courage. Dette er tema i neste innlegg, samtidig skal forfatterens omtale av Kalmars beleiring presenteres.

 

(1)          Brev til Corfitz Ulfeldt, gift med kongens datter, Leonora Christina, 5. september 1644, i Bricka, C.F./Fridericia, J.A (1885): Kong Christian den Fjerdes egenhændige breve 1589‒1648, København, s. 493.

 

Litteratur

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)

https://www.metmuseum.org/toah/hd/taps/hd_taps.htm

 

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVII

 

Sølvmynten som var en kobberpenge

 

Per degn har studert sang, og han inviteres til fogden for å undervise dennes eldste datter Nille i musikk. «Nille» er kortform av «Pernille»; «Pernille» kommer fra det latinske «Petronella», som viser tilbake til «Petronius». Det er navnet til en romersk dikter med stor betydning for Holberg, forfatteren av Satyricon. Petronius skrev om Nero, fordekt, i satirens form, i alle satirikeres mønsterroman, Satyricon. Holbergs selvbiografi, Levnedsbrev, er gjennomsyret av referanser til Satyricon. Pernille er den munnrappe tjenestepiken i flere av komediene.

Peder Paars takker den fremmede for Anholts «statsbeskrivelse», og den fremmede forsvinner med et løfte om å hente mer hjelp. Hjelpen drøyer, og Paars mistenker at de er blitt forrådt. Han bestemmer seg for å gruppere skipsfølget i to geledder. Peder Ruus skal ha kommandoen over høyre fløy bestående av skipper Børe, Niels Johansen Kok og Anders Styrmand:

«Hvis hand [Peder Ruus] saa god til Krig, som hand til Pennen er,

Da ingen bedre, veed jeg, fører an en Hær.»

Selv skal Paars ha kommandoen over venstre fløy. Alle ruster seg med noe fra vrakgodset. Paars velger en båtshake, Ruus en håndspiker, en av stengene til ankerspillet, en fikk en avbrutt åre, Niels Kock en kjelekrok og skipperen en kårde. Det synes å være en viss sammenheng mellom person og «våpen». At Paars velger en båtshake, kunne vise til at han er skutens kaptein. Det er samme redskap Niels Klim trakterer da han styrter ned under jorden. Mikkelsen skriver at båtshaken kan brukes til å holde fienden fra livet, noe som antyder at Paars ikke gjerne engasjerer seg i strid. Den ikke navngitte som får en avbrutt åre, tilhører kanskje en av mannskapene, som ror når de får beskjed om det. At kokken ender opp med en kjelekrok, er naturlig. Skipperen fikk skipets eneste kårde.

Mikkelsen oppgir tittelen/yrkesbetegnelsen til tre i skipsfølget: skipper, styrmann og kokk. Paars vet vi fra før er kremmer og Ruus kremmersvenn. Det er likevel ingen tvil om at Paars er sjefen om bord. Da stormen truer, er det han som taler til besetningen. Ruus speiler seg i prinsipalen og holder en tale etter Paars. I Første bog, Fjerde sang der Mikkelsen ramser opp Paars’ utallige talenter, hevder han at ingen er bedre enn helten til å føre skip til vanns. Etter at skipsfølget har skylt i land på stranden, tar Paars umiddelbart kommandoen. Disse detaljene tyder på at kremmeren er skipets kaptein. Paars kommanderer skipperen, noe som forutsetter at kremmeren er kapteinen. Det gir skipet en topptung ledelse til jakt å være. På et dansk orlogsskip var regelen at det skulle være en kaptein, en skipper og en styrmann. Det åpner for at jakten sikter til et orlogsskip, liksom kremmeren hentyder til den store flåtebygger og kremmerkonge Christian 4. Dette har jeg argumentert for i flere av de tidligere innleggene, blant annet «Helten som hadde skuten full av handelsvarer» (1.5.2023), «Kongen som innbilte folket at samene kunne skape vind» (29.5.2023) og «Skipskisten, den dynastiske stammor og stammeboken» (3.9.2023).

I scenen med de skibbrudne på stranden er kommandolinjen sentral. Paars befaler at skriveren Ruus, hvis fortrinn er hans dyktighet med pennen, skal kommandere skipperen, som har besetningens eneste kårde. Skipperen på en dansk orlogsskute er offiser og bar alltid kårde eller sverd. Ved å gi skriveren med pennen kommandoen over skipperen med kården har Paars fraveket korrekt militær kommandolinje. Det viser til en uvanlig maktkonstellasjon i danmarkshistorien. Peder Schumacher Griffenfeld (1635–1699), som ble omtalt som «den lille skriver» og under adlingen tok mottoet «Pennen styrer sverdet», hersket en periode over de danske generalene. Schumacher Griffenfelds liv; vinhandlersønnen steg til greve og rikskansler, ble fratatt adelsnavn, dømt til døden og benådet, er en av 1600-tallets mest dramatiske skjebner. Sentrale deler av den tidligere kammersekretærens historie inngår i bakgrunnen til Peder Paars, og dette er det første eksemplet.

Plutselig hører de skibbrudne noen rope, utvilsomt den fremmede, at de skal være beredt. Han beskriver Peder Paars, tydeligvis til noen han har med seg:

«Anføreren for de Skibbrudne Folck her stod.

I hannem kiende kand paa en Sølvknappet Trøye,

Et lyst og kruset Haar, agt ickun derpaa nøye,

[…]»

Den fremmede angir utvilsomt tydelige karakteristika som skiller Paars fra resten, og som den fremmede har lagt spesielt merke til. Det er sannsynlig at det lyse, krusede håret har et visst omfang. Et kruset(e) hår er et krøllet(e) hår. Det er mulig både størrelsen, krøllene og farven er avstikkende i forhold til de andre skibbrudnes hår, den fremmedes selv og bandens. Det åpner for at Paars som den eneste bærer parykk.

I Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land (1754) er det et parallelt uttrykk. Første gang de tre sekssultne hustruene får se Leander og Sganarel, er de fra seg av beundring. Den andre kvinnen innleder (min kursivering):

«[…] Men see, der staaer jo et heelt Par. Det maa være de samme, som vi løbe gall efter.

Første Qvinde.

Det er uden Tvivl de samme; de see anderledes ud, end vore skimlede og forrustede Philosopher.

Anden Qvinde.

Det maa du vel sige, Syster. See engang hvilket net og kruset Haar den eene har.

Første Qvinde.

See hvilken Taille.»

Kvinnene i Det filosofiske land er vant til å se menn i lange kjortler og med uflidd hår og skjegg. Det er vanlig å tolke «net og kruset Haar» som parykk, og at det er Leander, herren, som bærer den. At den første kvinnen roser mannens talje, viser trolig til hans midje som fremheves av den innsvingede 1700-tallskjolen eller -frakken. Parykker med kunstferdige krøller er ganske sikkert et sjeldent syn i dette landet, og den andre kvinnen omtaler den altså som hår.

Den fremmede, som er meget godt orientert om styre og stell på Anholt, er kledd som en bonde. Vi kan anta banden hans heller ikke tilhører øyas overklasse, hvis en slik fantes på Anholt, eller øvrighet. Det betyr at parykk ikke er et kjent begrep, og at den fremmede omtaler Paars’ parykk som hår, liksom den andre kvinnen om Leanders hodepryd. Den fremmede gir inntrykk av å være allvitende som Holberg selv, men spiller her rollen som bandeleder og henvender seg til røverne på et språk de forstår. Den fremmedes opplysning om at anføreren har en sølvknappet trøye, synes å være av samme slag som det krusete «håret». Det er svært usannsynlig at kremmeren har knapper av sølv på trøyen eller jakken; sannsynligvis dreier det seg om knapper som ser ut som om de er av sølv. Både kremmerens hår og knapper er trolig kunstige. Vi skal først se på kremmerens, kapteinens, hår.

En lys, krøllete parykk er typisk for den tidlige del av 1700-tallet, og det er en slik parykk Holberg selv bærer på de bevarte portrettene. Det kan bety at Paars’ lyse krusete hår peker mot forfatteren selv, samtidig som det signaliserer at handlingen har forflyttet seg i tid, fra 1608 til parykktiden og eneveldet. Under beskrivelsen av fogd Woldemars fremtoning da han sitter til hest foran hæren sin (Første bog, Anden sang), er håret et av punktene. Det når til beltet og er meget tett og tykt. Woldemar har voksne barn og er trolig en middelaldrende mann. Det tyder på at han bærer parykk, og som gjennomgangen av denne scenen vil vise, peker Mikkelsens portrettering av fogden mot billedfremstillinger av Christian 5, spesielt mot Berent van der Eichens billedtapeter fra kongens seire i Skånske krig. På flere portretter bærer enevoldskongen en diger mørk allongeparykk à la Ludvig 14. Christian 5 hadde bodd i Paris som kronprins, der han ofte ble invitert til hoffet, noe som skapte en livslang fascinasjon for fransk fornemhet.

Det er først etter skipsfølgets ublide møte med Anholts kyst at Paars hår, som ser påfallende ut for røverbanden, omtales. Vi vet ingenting om tidspunktet for havariet. Dersom Peder Paars var en vanlig episk fortelling, ville det ha skjedd kort tid etter utreisen og stadig i 1608. Men ferden er underlagt magiske krefters spill, og i Fjerde bok, Anden sang dukker Holberg selv opp som den merkelige stadssatyrikus Hieronimus, så den endefremme tidslinjen i eposet er høyst usikker.

Allerede den fremmedes «statsbeskrivelse», hvor det fremgår at fogd Woldemar styrer etter en hemmelig lov som han har skrevet selv, tyder på at eneveldet er innført på Anholt, øylandet som er en satirisk beskrivelse av øylandet Danmark (jfr. innlegget 5.7.2023). «Statsbeskrivelsen»s omtale av fogdens begeistring for dansk oldtid, antikvitetene, peker i samme retning. Inntrykket av at fogd Woldemar hentyder til enevoldskongen Christian 5, forsterkes under det som skjer etter at følget er blitt plyndret av røverne og den nærmere omtale av Woldemar. Som alt nevnt, peker Paars’ kommandolinje i slaget mot røverne, der «pennen», skriveren Ruus, får kommandoen over «kården», skipper Børe, mot konflikten mellom Christian 5s rikskansler, grev Griffenfeld, og generalene.   

Paars’ finklær er oppbevart i reisekisten og nøye beskrevet i innlegget «’Kramkisten’ til Peder Paars», 12.08.2023. Finkjolen har støpte knapper og -vesten har silkeknapper. Støpte knapper betyr at de er laget av metall, kanskje kobber eller bronse, messing eller tinn. Silkeknappene er trolig knapper av et simpelt materiale som tre eller lignende, overtrukket med silke. Knappene i kjolen har ganske sikkert vært mindre enn i trøyen eller jakken. Paars seilte ut vinterstid. Trøyen har nok vært i et tykt materiale og knappene store og solide, utvilsomt støpt, og siden behandlet for å gi inntrykk av å være sølv; skinnet bedrar.

Den fremmede har høyst sannsynlig allerede fått kloa i tolv riksdalere som Paars hadde med seg i en pung, og heltens store sorg over dette tapet kan tyde på at myntenes lødighet har vært bedre enn sølvknappenes. Trøyen blir siden inndratt av røverne som del av en «krigsskadeerstatning», videre alt i edelmetall. «Kaaber-Mynt og anden grov Metal» får de skibbrudne beholde.

Røverne vil nok bli skuffet over «sølvknappene» i Paars’ trøye. Det er sannsynlig at anførerens knapper, som ser ut som sølv men neppe er det, hentyder til en metallurgisk prosess som ikke bare forvandlet kobberknapper, men kobbermynter til sølv: hvitkoking. Dersom en knapp eller mynt med en sølvgehalt ned til 9-10 % og resten kobber kokes i en oppløsning av salt og vinstein, vil kobberet fortrenges fra overflaten som vil få et hvitligere, mer sølvholdig utseende (https://www.danskmoent.dk/hvidkogn.htm). Hvitkoking har de danske myntherrer, kongene, grepet til i varierende grad fra 1300- til 1700-tallet. I ufredstider da kongen trengte penger til krigsutstyr og leiesoldater, gikk sølvgehalten i myntene ned. Dette var vanskelig å se av overflaten, men stempelet, så fremt det angav året for utmyntningen, kunne antyde dårlig lødighet. Dersom folk skrev ned når det var ufredstider, slik bøndene på Anholt gjorde stikk i strid med fogd Woldemars forbud, ville de vite hvilke «sølvmynter» de ikke skulle legge på kistebunnen.

I Anden bog, Anden sang omtales en liten kobbermynt som ifølge stempelet er i sølv. Denne skittmynten er koblet til fisen til Ruus, som Paars trodde var en tamburtromme og som førte til krigsalarm hos fogd Woldemar. Bøndene på Anholt sørget altså for å notere årstallet da krigsalarmen gikk (jfr. Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, s. 92–95).

En konge som til fulle visste å utnytte muligheten til gevinst ved reduksjon av myntens lødighet, er Christian 4. I en rekke innlegg har jeg argumentert for at denne kongen skjuler seg bak kremmeren og kapteinen Peder Paars (bl.a. i innlegget 5.07.2023). Christian hadde nok edelmynt å ta av på grunn av den stadig økte Sundtollen. Ved å tilsette mer kobber under omstøpningen enn stemplet tilsa, satt han igjen med et solid sølvoverskudd. Det ble ikke bare brukt til krigsutstyr og leiesoldater, men til kongens utrettelige virksomhet innenfor en rekke områder, spesielt byggebransjen. Holberg gir eksempler på Christian 4s byggevirksomhet i «Ep. 223, Tomus III»: «en stor Deel anseelige Slotte og og utallige andre Bygninger, som af Christiano 4. ere anlagde, og hvorpaa faa Exempler findes udi nogen Konges Historie.» Den siste opplysningen sikter trolig til det unike Rundetårn. Hentydninger til majestetens fordekte støpeprosess finnes i Den politiske Kandstøber og «Ep. 223», der de to «landstøperne» Christian 4 og Peter den store sammenlignes (jfr. bl.a. 07.05.2018 og 19.06.2018).

Herman von Bremen er kannestøpermester, noe som skulle tilsi at han besitter en betydelig kompetanse i faget og er godkjent av lauget. På komediens nåtidplan er det sjelden at mester Herman støper selv. Tjeneren Henrich sier at når så skjer, må de støpe det om igjen; mester Herman er ifølge Henrich den sletteste kannestøperen i Hamburg. Å støpe om igjen er gjennomgangsmotiv i komedien. Vi skal se på en av replikkene som omhandler dette. I Fjerde akt, scene 1 har Henrich en monolog, der han blant annet uttaler:

«[…] at ligesom en Kandstøber kaster gamle Tallerkner og Fader udi en Form, og støber dem om til nye, saa kand ogsaa en god Bormester ved gode Love støbe  Republiqven om igien, naar den forfalder.»    

Her er det en feil. Dersom en kannestøper bruker utrangert dekketøy av tinn som råstoff, vil han ikke kaste det i en form, men i en smeltedigel eller støpeskje, avhengig av størrelse og mengde. Når det gamle dekketøyet har smeltet, kan tinnet helles over i en form. Det er liten tvil om at tjeneren i hjemmet til herr og fru von Bremen er kjent med det som foregår inne på verkstedet; han sier da også at «vi» må støpe om igjen det arbeidet som Herman har utført selv.

Det kan så tvil om resten av beskrivelsen; var det mulig, tilmed vanlig, å ta med seg et ødelagt fat, kanne eller lignende til en kannestøpermester og bestille noe nytt? Det er sannsynlig at utrangert dekketøy eller andre metallgjenstander ble benyttet av kannestøperne. Det som er sikkert, er at dette er et gjennomgangsmotiv i beskrivelsen av mester Hermans virksomhet.

Det som spesielt skiller Herman von Bremen fra andre mestere i lauget, er at hovedbeskjeftigelsen ikke er å støpe kanner og dekketøy i tinn, men å fable om hvordan Hamburg og Det tysk-romerske rike bør styres. Konen Geske avfeier dette som å bygge kasteller i luften. Når Herman en sjelden gang støper, gir han ikke slipp på sine politiske vyer. Resultatet blir ifølge Henrich «politisk» og må altså støpes om. Det er denne dobbelte støpingen Abrahams, en fornem herre i byen med kontakt til Byrådet, hentyder til i en replikkveksling med Sanderus, en annen fornem herre (Tredje akt, Scene 1). De to diskuterer Herman von Bremen og beklager seg over at han og andre håndverkere uten skjønnsomhet kritiserer konger, fyrster, øvrighet og generaler. Abrahams sier:

«[…] samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang […]»

Mester Herman er altså landstøper og kannestøper på engang. Motivet varieres av Frantz knivsmed (Anden akt, Scene 3):

«Jeg tencker, mon det icke skulle være vanskeligt iblant at faa en god Bormester af et hver Handtvercks-Laug, Mester Herman er god nok; thi hand er vel studeret, men hvor finder vi, naar hand er død, blant Kandstøberne en anden, der duer til saadant Regimente; thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet.»

Mester Herman skiller seg altså ifølge knivsmeden fra de fleste andre kannestøpere fordi han både evner å støpe en tallerken eller kanne òg republikken om igjen.

Vi kan trekke ut en overordnet tese: Mester Herman kan støpe om på / reformere et land eller rike samtidig som han støper om på gamle tallerkner, fat, kanner og lignende. Rollen som landstøper, eller mer korrekt «landomstøper», bringer ham i samme kategori som Christian 4 og Peter den store. I «Epistel 223», Tomus III skriver Holberg om de to berømmelige potentatene (min kursivering):

«Petrus flakkede adskillige gange heele Europa igiennem, for at see, hvorledes tilgik udi fremmede Lande, og derefter at reformere sit eget. Christianus rejsede ideligen om udi Dannemark og Norge, for at lære sine egne Rigers Tilstand, og at bøde paa alt hvad som var brøstfældigt. Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form. Petri Reformation var dog større, efterdi ham gaves større Materie til at reformere […] man kand af Christ. 4. mange Stiftelser, Stæders Fundationer, Havners Anlegninger, og Handelens Forfremmelse &c. slutte, hvad han vilde have udrettet, hvis han havde været Czar udi Rysland, hvor i hver Krog og Ekke gaves saa riig Materie til Omstøbning. Begge signaliserede sig ikke alleene ved Fabriqvers, Manufacturers og Academiers Stiftelser, men endog ved heele Stæders Fundationer. Petersborgs Anleggelse er den Ryssiske Monarchs Mesterstykke; derimod kand balancere de mange Kiøbstæder, som Christiania, Christiansand, Christianstad, Glückstad, Christianshavn, Christianopel, samt en stor Deel anseelige Slotte og utallige andre Bygninger, som af Christiano 4. ere anlagde, og hvorpaa faa Exempler findes udi nogen Konges Historie.»

Christian 4 og Peter den store kan med større rett kalles landstøpere enn mester Herman. De omstøpte sine land i virkeligheten, mens kannestøperen bare fablet om det. Nå må det vedgås at en rekke av prosjektene til Christian falt i fisk, der de mest kjente er Ostindiske Kompagni og Silkeværket. Av byene han grunnla, gikk tre raskt over til svenskene. Etter Holbergs død kom de resterende under Norge og Tyskland. Peters reformer fikk større gjennomslag, og hans berømte by, den strålende St. Petersburg, er Russlands nest største by.

Peter den stores, «landstøberens», reformer og byggevirksomhet ble gjennomført samtidig med hans monetariske reform, der det ble støpt nye mynter. I korthet fortalt gikk reformen ut på å erstatte sølvkopek med kobberkopek som var laget med vestlig teknologi og øke kobberandelen på bekostning av sølvandelen i rubelen. Hvorvidt gamle mynter ble kastet i digelen under støpingen, er jeg ukjent med. Reformen innbrakte et enormt sølvoverskudd til tsaren og satte ham i stand til å støpe om på Det russiske rike; folket ble fattigere, tsaren rikere og Russland mektigere. Så man kan gjerne snu litt på Abrahams’ karakteristikk av mester Herman: samme tsar kan reformere det hele Russiske rike, mens han støper / støper om på mynter, og agere både landstøper og myntstøber på engang.

Christian 4s, den andre «landstøberens», reformer og hektiske byggevirksomhet ble også gjennomført samtidig med hans myntstøping, deriblant omstøpning av mynter, for eksempel fra Øresundtollen. Myntherren trengte også kobber til de underlødige sølvmyntene. Tidligere hadde de ulike metallene forholdsvis større verdi enn i dag, også de «uedle». Dette skyldtes knapphet. Det gjaldt ikke minst i det malmfattige Danmark og var bakgrunnen for at Christian 4 aktivt interesserte seg for og initierte gruvedrift i Norge, både sølv- og kobbergruver. Kongsberg sølvgruve og kobbergruven Selsverket er begge grunnlagt i 1624, samme år som kongen grunnla Christiania. 

I Anden bog, Anden sang fortelles det at krigsalarmen går over hele Anholt på grunn av fisen til Peder Ruus, som mistas for tamburtromme. Peder degn blir så bestyrtet at han haster hylende ut i kjøkkenet, river med seg kobber, tinn og den slags husgeråd, løper ut i bare skjorten og hiver alt i brønnen. Dette skyldes høyst sannsynlig redselen for at metallgjenstander skal inndras. Klokkere visste at kirkeklokker av bronse kunne konfiskeres i ufredstid for å støpes om til kanoner.

Abrahams’ uttalelse om at mester Herman kan reformere hele Det romerske rike, det vil si Det tysk-romerske, mens han støper en tallerken, viser til debatten i Collegium Politicum, som innledes av Gert Bundtmager. Gert skulle ønske han var på neste Riksdag; da ville han hviske til kurfyrsten av Mainz (forsamlingens formann) hvordan Tyskland best kunne styres.

Et sentralt ankepunkt for buntmakeren er at den keiserlige residensstad Wien ikke har noen flåte; ikke engang galeier. Han har notert seg at det ikke er noen mangel på skoger hverken i Østerrike eller Praha, og at disse burde benyttes enten til skip eller master. Under seilskutetiden var det stor etterspørsel etter eik, som ble brukt til å bygge skipsskrog, og hele eikeskoger ble uthugget. Eik er et kyst- og lavlandstre. De store skogene i Østerrike har neppe på Holbergs tid vært eikeskoger. Mastefuru ville man nok funnet. Gerts opplysning om at det finnes store skogsområder i Østerrike, kan muliges forklares med at han er buntmaker og derfor avhengig av å importere pels.

Flere detaljer i komedien peker mot at Hamborg er skalkeskjul for København/Danmark. Her var det lite både med skog og pelsdyr som bjørn, ulv, bever og røyskatt. Bever og røyskatt er motiver i komedien; jfr. Hattemakerlaugets fingerte klageskriv til borgermester Herman von Bremen om bruken av kastor (beverull) og Geskes beskjed til Henrich om å hente doktor Hermelin. Under diskusjonen om hvor Hamborg bør opprette kompanier, foreslår Gert Grønland og «Strat Davids». Frantz knivsmed innvender at Gert er styrt av egennytte, ettersom folk vil trenge pelsklær, hvis de skal reise til disse kalde stedene. Men Gert er nok primært styrt av håpet om å få tak i pels til buntmakeriet på Grønland og Strat Davis.

Disse forholdene er likevel ikke den viktigste innvendingen mot Gerts forslag. Det forholder seg som kjent slik at hverken Østerrike eller Tsjekkoslovakia (hvor Praha er hovedstad) har kystlinje. Tematikken utbroderes idet spørsmålet om Paris' beliggenhet dukker opp. Sivert Pose-Kiger påstår at tyskerne tidligere hadde beleiret Paris både til lands og vanns. Frantz, trolig parykkmakeren, argumenterer med at det ikke er noe hav ved Frankrike, og at Paris derfor ikke kan være en «Søe-Sted» eller havneby.

Det er ingen dansk konge som har gjort så store anstalter som Christian 4 for å reformere eller støpe om på Det tysk-romerske rike. Dette har jeg behandlet i en rekke blogginnlegg, blant annet «Kommentarer til Den politiske Kandstøber VII (og I)», 10.05.2018 og «Krigerske danskekonger, en engelsk fredsfyrste og Pax romana», der jeg trekker frem hypotesen om at Christian 4 fablet om å bli protestantisk keiser.

Gert Bundtmagers fremhevelse av flåtens betydning for Det tysk-romerske rike kan tolkes som satire over Christian 4s ensidige satsing på flåten. Flåten var den danske kongens hjertebarn og en av Europas største og staseligste. Christian hadde mange tungt bestykkede skip, men ingen soldater under gevær! Under forberedelsene til kampen mot den tysk-romerske keiser, Ferdinand 2 (1619–1637), måtte Christian betale for leiesoldater, for en stor del tyske.

Keiserens residensstad, Wien, var ikke som Kongens by, København, en «Søe-Sted». Faktisk lå den enda lenger inne på land enn Paris! Det er heller ikke noe hav ved Østerrike, for å snu litt på Sivert Posekigers spørsmål: «Er der da intet Hav ved Franckerig? Etter sin halve seier mot svenskekongen i Kalmarkrigen lot Christian seg fremstille som Neptun på toppen av en fontene på Frederiksborg. Men det var ikke som havets gud Christian kunne vinne mot den tysk-romerske keiser.

Da Christian lot seg velge til kretsoberst i Den nedersachsiske krets for å yppe strid med keiseren, som Riksrådet ikke ville være med på, måtte han kjempe på landjorden. Kongens militære styrke var flåten og kamp til vanns. Satirisk kan det hevdes at Christian 4 ikke var kjent med beliggenheten til Østerrike eller områder i Det tysk-romerske rike, som kunne bli slagmark.

Collegium Politicum, der Herman von Bremen residerer, interesserer seg for Det tysk-romerske rike. Et sentralt tema er hvordan krig skal forberedes og føres. Grunnleggende spørsmål er om keiserens residensstad er en havneby eller ligger inne i landet; grenser landet til havet? Den geografiske kunnskapen i kollegiet er syltynn, og Frantz Parykmager søker svar hos mester Herman. «Frantz» betyr fransk; parykken kom fra Frankrike, noe som understreker graden av kunnskapsløshet. Frantz hevder at en franskmann som aldri har reist utenlands, ikke vet noe hverken om skip eller båter. Her ser han bort fra skipstrafikken på Seinen, så fremt det var beboerne i den franske residensstad han siktet til. I det hele tatt er grensene mellom land og hovedstad uklare i kollegiet. Mester Herman påstår at han kan svare på om Frankrike ligger ved havet, men kaller på verten, Jacob von Lubek og ber om å få låne europakartet hans, angivelig for å vise de andre.

I Første akt, Scene 6 forteller kannestøperdrengen Peiter at mester Herman hadde mine som en kretsoberst under et møte i Collegium Politicum, der de blant annet avsatte keisere, konger og kurfyrster og kikket i kart, utvilsomt kartet til Jacob von Lubek. Samlet peker disse opplysningene direkte mot Trettiårskrigen, eller Keiserkrigen som den delen ble kalt der Christian 4 kjempet mot den tyske keiser som kretsoberst. Lübeck var byen der fredsavtalen etter Keiserkrigen ble undertegnet i 1629. Her måtte danskekongen, kretsobersten, skrive under på aldri mer å blande seg i de tyske anliggender. Med Freden i Lübeck var Christians drøm om en stormaktsposisjon i Europa knust for all ettertid.

Tolkningen av «von Lubek» som en referanse til Freden i Lübeck kan sees som en parallell til tittelfiguren i Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer (1723). «Westphaler» og barbererens gnål om de syv kurfyrster peker mot Freden i Westfalen, som gjorde slutt på Trettiårskrigen, og der antallet kurfyrster ble regulert fra syv ti åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, ikke én men tusen ganger, er holbergsk satire. Helt siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland, antallet ble altså høynet til åtte i Westfalen i 1648.

Mester Herman vet at verten har «Danckwarts Landkorte». Kommentarene i Ludvig Holbergs skrifter nevner hollenderen Justus Danckerts kart som hadde stor utbredelse, men viser samtidig til to andre navn, Caspar Danckwert som hadde utgitt en beskrivelse av Slesvig og Holstein, og oberst Danckwart som overgav Karlstens festning i Marstrand til Tordenskiold i 1719.

Det siste navnet, som viser til Henrich Danckwart (ca. 1670–1719), er interessant. Den politiske Kandstøber urfremføres i 1722, to år etter utgivelsen av Peder Paars¸Tredie Edition med Fjerde bog. Komedien kan leses som et appendiks til helteeposet. I Fjerde bog, Første sang omtales en «P T» på en måte som passer svært godt på Balthasar Denners portrett av Peter Wessel Tordenskiold fra 1719, et av de store navnene i sluttfasen av Store nordiske krig og tiden rett etterpå (jfr. Hollandske oppdagelser, s. 156–157). Med beskrivelsen, som altså bringer tanken på et malt helteportrett fra Hans Mikkelsens egen tid, går eposdikteren ut av historien om Niels Corporal og eposets nåtidsplan, som trolig er begynnelsen av 1600-tallet. I Tredje sang hverver Niels Corporal Peder Paars med en mynt som numismatikeren Georg Galster har identifisert som Christian 4s Danske krone, Corona danica, fra 1618, året Trettiårskrigen begynte.

Christian 4s hverver beskrives altså som like fryktinngytende som Tordenskiold, som angivelig skal ha skremt kommandant Danckwart på Karlsten i Marstrand til å overgi festningen, dette ifølge historien eller myten. Det er få erobringer som er mer myteomspunnet enn Tordenskiolds dundrende seier over svenskene i Marstrand. Det er neppe tilfeldig at gudinnen Avind drar til Pater Nosterskärene utenfor Marstrand da hun vil lage bråk (Første bog, Første sang). Her holder vindguden til, og om Æolus fiser av en vind eller en kanon, kan gå ut på ett. Dette er gammelt konfliktområde i kampen mellom dansker, nordmenn og svensker; her ligger det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ble Göteborg grunnlagt i1619), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning, Skånske krig og Store nordiske krig. At startskuddet for Paars’ gjenvordigheter fyres av på Pater Nosterskären, kan tolkes som uthengsskilt for stridsmarken innenfor, der de nordiske naboer har barket sammen med jevne mellomrom.

 

Basketaket i vertshuset mellom Paars og skipsfølget på den ene side og stedlige krefter på den annen avbrytes av Niels Corporal og tre bevæpnede menn (Fjerde bog, Første sang). Niels’ spyd, bøsse og knebelsbart; hans fæle ansikt og martialske mine fører til at Paars mister alt kampmot. Akillevs ville ha blitt skremt av Niels; Attila ville ikke ha sett modigere ut i et feltslag, hevder Hans Mikkelsen. Korporalens fremtoning sammenlignes altså med Peter Tordenskiold, høyst sannsynlig et helteportrett. Det åpner for at også skildringen av Niels Corporal viser til en billedfremstilling. Hverken Niels eller P T er i så fall så fryktinngytende i virkeligheten.

 

Det er et hundreår mellom de to skrekkelige krigsmennene; Niels’ hververmynt er fra 1618; Tordenskiolds erobring av Marstrand skjedde i 1719. Hververmyntens ene side viser en mann, altså i helfigur, noe som inngår i bakgrunnen for at Galster har identifisert den som Corona danica, der Christian 4 pranger på aversen i helfigur. Etter å ha sett nærmere på den aktuelle passasjen, har jeg oppdaget en detalj til som underbygger Galsters oppfatning. Det fremgår at det er en krone, nemlig Christian 4s berømmelige krone, på myntens andre side, reversen. Både Niels og Paars krever å få betale regningen for ølen de nettopp har konsumert i et vertshus. Niels foreslår at de skal kaste mynt. Han nøder kremmeren til å kaste først og gir ham en daler. Niels sier Paars kan ta mannen; selv velger han kronen. Paars kaster, og mynten lander med kronesiden opp; Niels får viljen sin. Korporalen sier at han gleder seg på Paars’ vegne; han har jo kronen «fat», har fått penger på hånden, det vil si at han er soldat. Korporalen hevder så at han er en viden berømt hverver. Niels har altså lurt Paars til å ta imot en hververmynt. Når han sier at kremmeren har kronen fatt, vil man gjerne tenke på kronestempelet på reversen. Men det er ikke fordi Paars holder på et kronestempel at han har gått i hververfella, men fordi han holder på et pengestykke, nemlig Christian 4s berømmelige Corona Danica eller Danske krone, den første kronemynten i Danmark, trolig oppkalt etter kronestempelet.

 

Åstedet for Niels hverving av Paars til soldat befinner seg trolig rett utenfor Nørreport i Flensburg, som var Danmarks sydligste by frem til 1920, da den ble tysk etter en folkeavstemning. Flensburg var en av rikets viktigste handelsbyer under Christian 4. I 1595–96 lot Christian oppføre Nørreport med sitt valgspråk Regna firmat pietas på en sandstenstavle, og det er trolig gjennom denne byporten opptoget med Paars går (jfr. innlegget 1.10.2019). Argumentene for at den ikke navngitte byen kremmeren og følge kommer til i Fjerde bog, er Flensburg, er omtalt i «Landet ‘– –‘», Hollandske oppdagelser. I Holberg-resepsjonen har det vært vanlig å utpeke Skagen som byen «– –». Årsaken er at Mikkelsen under skildringen av spillet til trompeteren Emanuel i opptoget til Paars skriver at «hand ej eftergaf paa Scaven nogen anden». Da antar man at Emanuel er blant flere trompetister på Skagen, som det altså er verdt å sammenligne seg med. Det er nærmest utenkelig at det i den fattige, stormblåste lille fiskerbyen har vært flere trompetister som har skrevet stykker for trompeter, som couranter og menuetter, slik som Emanuel. Snarere er det volumet det siktes til; Emanuels spill gir gjenlyd fra rådhuset, så borgermesteren selv måtte gråte av glede. 

På odden Skagen, som byen er oppkalt etter, er det ikke ørens lyd når stormen uler og dønningene slår mot klipper og skjær. Skal noe varsles, må det blåses høyt i hornet. Hva skulle man trenge å varsle på Skagen? Havsnød eller vrak, et grunntema i Peder Paars. Byen Skagen var på 1600- og 1700-tallet et sted man reiste fra. Fisket slo feil, stormfloden raserte, og sanden dynget seg opp over hus og kirke. En av de viktigste næringskildene var vrak og vrakgods. Hvorvidt det dreide seg om berging eller plyndring, er ikke lett å fastslå i ettertid. Det har sannsynligvis vært en romslig gråsone mellom de to måtene å forholde seg til andres strandede eiendom på. Dette er også tema i eposet, og ran av fremmede og deres vrakgods fordreies og forties. Skagen var en nødens by, og det er en rekke detaljer ved «– –» som overhodet ikke passer på Skagen. En viktig detalj som mangler i Skagen, er en byport der en prosesjon kan passere gjennom, og altså en bymur. Det er også utenkelig at det har vært soldathverving i Skagen, dette passer mye bedre på Flensburg, tett ved den tyske grense, som for øvrig harmonerer med resten av beskrivelsen av «– –».

 

Niels hverver Paars like ved grensen til Det tysk-romerske rike med Christian 4s Danske krone fra 1618, samme år som Trettiårskrigen begynte. I samme øyeblikk får Paars’ festemø Dorothea, en henspilling på Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor, onde varsler (jfr. innlegget 6.6.2023). Årsaken til krigsutbruddet var de protestantiske bøhmiske stendenes opprør mot den senere tysk-romerske keiser Ferdinand 2. I 1619 valgte stendene Frederik av Pfalz til konge over Böhmen, året etter tapte de slaget ved Hvite Berg mot styrkene til Ferdinand, som nå var blitt valgt til keiser. Frederik av Pfalz var leder av Protestantisk union, og Christian hadde ivret sterkt for at Frederik skulle inngå ekteskap med niesen Elizabeth, datter av Jacob 1 og dronning Anna. Christian oppfattet seg som den protestantiske tros forsvarer mot katolisismen representert ved de katolske fyrstene i Det tysk-romerske rike og keiseren.

Niels sier altså at Paars skal ta mannen, Christian 4 i helfigur. Stempelet på kronen viser likhet med Pieter Isaacsz’ staselige portrett av Kalmars erobrer, som er malt ca. 1612. Drakten tilhører regimets tidlige del. Den har pipekrave, ettersittende overdel, folderike, posete bukser og lange strømper. Kongen bærer i begge tilfeller feltherreskjerf og et lett brystharnisk utenpå hoffdrakten og sporer, og høyre hånd hviler på sverdskjeftet. På maleriet har Christian marsjallstaven i venstre hånd, mens han på mynten holder scepteret hevet med venstre hånd. På sistnevnte bærer han dessuten kronen, mens på maleriet er både krone og scepter plassert på et postament ved siden av kongen, sammen med hjelmen. Utover dette er portrettlikheten slående. Ben- og fotstilling er også lik på maleri og mynt.

Holberg lar Danske krone med den stolte seierherre fra Kalmarkrigen benyttes som hvervemynt forut for Keiserkrigen. Det kan tolkes slik at Christian 4 i troen på sin kalmarske uovervinnelighet – og flåte – ruster seg til kamp mot den tysk-romerske keiser, hvis residensstad ligger milevis fra havet. I Keiserkrigen ble den bejublede seierherre forvandlet til taper. Et sakralt element sniker seg inn i billedfremstillingen: den lidende Christian med tydelig henvisning til Passio Christi. I «Epistel 94, Tomus II» trekker Holberg frem ulike myntpreg for å forklare utviklingen av kronen som majestetisk verdighetstegn. Historikeren trekker slutninger om forhold ved den faktiske kronen ut fra myntpreget. Dette viser to ting: Holberg legger vekt på myntens betydning òg besitter solid numismatisk kunnskap.

 

Hans Mikkelsen trekker en linje fra hververens fryktelige fremtoning til Tordenskiolds tilsvarende som minner om en billedfremstilling, et maleri eller en skulptur. Likheten mellom de to krigsmennene understrekes, noe som altså åpner for at også fremstillingen av hververen er billedlig i konkret forstand. Det er nærliggende å tenke på portretter av den uovervinnelige fyrste. Korporalen som hverver med Christians mynt og gir stempelet med «Manden», kongens helfigur, til Paars under myntkastingen, kan sikte til kongen selv som satte i gang hverving av soldater før Keiserkrigen. I så fall vil den fryktinngytende Niels peke mot den fryktinngytende Christian 4, det vil si ulike billedfremstillinger av kongen som martialsk krigsmann og seierherre. Dem er det ingen mangel på.

 

                                   Forts.

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVI

Degnen som gikk like høyt som stukne smågriser

Etter at den fremmede på Anholt har fortalt om hr. Niels, som hevdet at det i «de Corinthiers det siette» står at man ikke skal ta fra fogd og prest det som tilkommer dem, beskriver han synderens, Christen Holcks, reaksjon (jfr. innlegget 8.11.2023). Sognefogd Holck, som hadde forsynt seg med seks tønner korinter av en ilanddrevet last, står som et slaktet får. Han hadde tydelig merket at presten «Vist havde noget læst» om de tønnene. Den fremmede argumenterer videre:

«Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»

Den gamle boken der presten har lest om sognefogdens «tyveri», er altså Bibelen, som den fremmede ikke kjenner, trolig heller ikke Christen Holck. Dette kan knyttes til et viktig poeng i eposet; både den lærde presten på Anholt og den lærde Peer Iversen i Kalundborg besitter en magisk evne som gjør dem i stand til å utlegge gamle bøker (les Bibelen). Bibelen på et forståelig dansk er vanskelig å få tak i for alminnelige mennesker. De er derfor henvist til å godta de lærdes, teologenes, utlegning av den rette ro. Den har til hensikt å befeste øvrighetens, kongens og kirkens, makt over et lydig «uvittig» folk. Beskrivelsen av religionsutøvelsen i øyriket Anholt er et satirisk speilbilde av de religiøse forhold i øyriket Danmark.

Beskrivelsen av øyas klokker, Per degn, etterlater et inntrykk av at reformasjonen har gått Anholt forbi, og at katolisismen råder. Riktignok omtales «Catechismo», men det behøver ikke nødvendigvis peke mot Luthers katekismus. Også i katolsk tid fantes enkle små lærebøker med spørsmål og svar om grunnleggende deler av den kristne tro. På Anholt legges det vekt på rituelle ting som vokslys, korrekt opptreden i kirken, sang og salmer. Degnen fremstiller begravelse som et sakrament; Gud og Bibelen nevnes ikke med et ord.

Den fremmede forteller at det er festdag i morgen, og da skal Paars få høre Per degn i kirken; han synger som den beste nattergal. Det betyr at degnen kan synge de høyeste tonene. En Per degn opptrer også i Erasmus Montanus, og likesom degnen på Anholt mestrer han det høye toneregister. Begge vekker beundring, og de har utvilsomt studert sang. Vektleggingen av de høye tonene bringer tanken på den mannlige sopranstemmen, kastratsangeren. Kastratene hadde en kraftigere sopran enn gutter og kvinner.   

Kastratsangere kan spores tilbake til 1500-tallet, da det var forbudt med kvinner i kirkekor og på scenen. Sangerne, som mestret de høye tonene med glans, ble populære på 1600-tallet, ikke minst på operascenen. På 1700-tallet var flertallet av de mannlige operasangerne kastrater; de hadde sin glansperiode i de første tiårene av århundret. Mot slutten av 1700-tallet ble kastratsangere stadig sjeldnere.

Den fremmede forteller at Per degn sang en gang i fjor høst, da fogden for en gangs skyld bestemte seg for å gå i messe. Det skjer svært sjeldent, for fogden er så presset av forretninger at han har liten tid til kirkegang. Opplysningen er feil; vi får senere vite at fogd Woldemar stort sett bare koser seg dagen lang; spiser, drikker og sover, blir oppvartet av konen, spiller kort med datteren eller sitter med Grete på fanget. Peder Paars skal altså få gleden av å høre degnen i morgen, for da er det fest. Sannsynligvis var det fest da fogden gikk til messe og hørte Per forrige høst; det kan jo ha vært mikkelsmess, for det vi vet. Når det er fest, er det ekstra flott musikk i kirken.

Woldemar ble så begeistret for den herlige sangen til degnen, at han fluksens inviterte ham hjem til fogdegården for å undervise datteren Nille i musikk. Det kan speile de tette bånd som eksisterte mellom religiøs og verdslig musikk under renessansen og barokken, og det er kongen som er bindemiddelet. Fogd Woldemar er Anholts øvrighet og styrer etter en hemmelig lov som han har skrevet selv, tar mesteparten av inntektene fra det bergede vrakgods og lever som en konge under det danske enevelde (jfr. innlegget 8.10.2023, «Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt». Jeg vil komme tilbake til min tolkning av Woldemar som et satirisk portrett av Christian 5 i senere innlegg. Også scenens musikk; operaer, balletter og ballettkomedier, inngikk i kongens interessesfære, og hoffkomponistene leverte like gjerne messer som operaer til majesteten og hans hoff. Her er Ludvig 14, Christian 5s store forbilde, foregangskonge. Men kongens betydning som oppdragsgiver for Europas største komponister og musikere illustreres også av Christian 4, som ansatte den berømte tyske komponisten Heinrich Schütz, som både komponerte religiøs og verdslig musikk, som kapellmester. Den engelske luttspilleren John Dowland, som var stor stjerne i Europa, hadde en periode ansettelse hos den danske kongen, som belønnet ham rikelig.

Når det gjelder musikklivet på Anholt på 1600- og tidlig på 1700-tallet, er det ting som taler for at nivået ikke har vært særlig høyt. Anholt var et av de fattigste stedene i Danmark. Just Justesen serverer ulike unnskyldninger for at Hans Mikkelsen har skrevet så ufordelaktig om øya, blant annet ber han folk betenke hvordan det har vært der for hundre år siden. Anholt lå under Halland. Det fortelles at da danskene mistet Halland under fredsforhandlingene med svenskene på 1600-tallet, var Anholt skjult under et ølglass. Dette kan bringe tanken på Collegium Politicum, der Herman von Bremen kommer borti et ølkrus, som velter slik at ølen renner utover Europakartet på bordet. Anholt, som hadde tilhørt kronen, ble solgt i 1668 og gikk i 1674 over til Hans Rostgaard. Dennes sønn, litteraten Frederik Rostgaard, innleverte klage til kongen over Peder Paars på grunn av beskrivelsen av øyas beboere og bad om at boken skulle brennes av bøddelen.

Lars Roar Langslet forteller i sin biografi om Holberg at forfatteren hadde fått undervisning i musikk under oppvekstårene i Bergen og praktiserte selv, først på fløyte, siden på fiolin. Senere underviste han i musikk. Holberg deltok aktivt i Københavns musikkliv og var på konserter i Paris, Roma og Amsterdam. Jeg legger til for egen regning at Holberg ganske sikkert var på konserter under englandsoppholdet også, og at han har hørt messer og annen musikk i kirkene i de store byene. Det er mulig det er dette Langslet mener med «konserter». Holberg har også opplevd musikk på teatret.

Forfatteren hadde en solid forankring i kunstmusikken. Sannsynligvis var hans kunnskap om musikklivet på Anholt begrenset. I tidligere innlegg, blant annet «Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund», har jeg argumentert for at beskrivelsen av Anholt er satire over Danmark. I tråd med dette kan degnens herlige nattergalsang være satire over dem som sang de høyeste tonene i Paris og Roma, kanskje tilmed i København; i Vor Frue kirke, ved hoffet eller på teatret. Jeg er ikke kjent med om det opptrådte kastratsangere i København. I operatruppene til brødrene Giotto var det kastratsangere. Pietro Mingottis trupp opptrådte på Charlottenborg 1747–56 etter invitasjon fra dronning Louise, så da kan det ha vært kastratsang på slottet.  

Tilsynelatende driver Holberg gjøn med landsens degner som gjør mislykkede forsøk å etterape de store sopranstemmene, kastratene, i Europas metropoler, men satire rammer begge veier. Når hoffnarren, dvergen, etteraper kongen, er det komisk fordi dvergen i tillegg til ferdighet i narrefakter rent fysiologisk gir et lavt inntrykk, mens kongen er en høyverdig person. Men dvergens vrengebilde av kongen vil uvegerlig også ramme majesteten selv, noe som bidrar til komikken, gjør den hvassere. Når Per degn i Erasmus Montanus radbrekker skalaens høyeste toner, kommer man uvegerlig til å tenke på sangerne som faktisk frembringer disse i kirken, på scenen og slottet. Det er ikke tilfeldig at Per skryter av at han for ti år siden ble tilbudt stillingen som kantor ved Vor Frue Skole, latinskolen i København, som også ledet korsangen i Vor frue kirke. Når amtmannen har ærend på Bierget, blir Per alltid tilkalt for å synge. Dette minner om Per degn i Peder Paars, som inviteres til fogd Woldemar på grunn av sin herlige sang i kirken.

Per degn på Anholt er riktignok gift, men han lar seg kue av konen; «I Huset hun er Peer og han en Abelone.» Degnen, som imponerer med sine høye toner, faller igjennom når det gjelder manndomskraft. Alle ville tro han er en holden mann på grunn av de gode degneinntektene, men han er en fattiglus. Årsaken er at «Abelone» ikke har kontroll på «Peer».

Ifølge Bibelen og Luthers Lille katekisme skal mannen herske over kvinnen. Gud har pålagt mann og kvinne å være fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet fikk sin utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:

«Tungt vil jeg gjøre ditt strev

når du er med barn,

med smerte skal du føde.

Du skal begjære din mann,

og han skal herske over deg.»

I Erasmus Montanus er Per degn regelrett kastrat. Dette fremgår blant annet av en kryptisk replikk i Fjerde akt, Scene 2, der Erasmus trakasserer Per degn, som ikke er like lærd som han selv.

Erasmus, som kommer fra Universitetet i København, skryter av at de som bor i/på Bjerget, må tro på det han og andre folk sier, fordi de ikke har noen tro selv. Det fremgår ikke hvem «andre Folk» er; det kan være andre lærde eller øvrighetspersoner. Per degn spør Erasmus om han kan få folket til å tro at månen er en grønn ost, noe den lærde bekrefter. Dette er parallelt til Per Iversens påstand i Anden bog, Første sang; han og andre lærde innbiller folk at månen er en ost. I begge tilfeller hviler ansvaret for at folket skal få kunnskap på de lærde, men de er interessert i at folket holdes i uvitenhet og aksepterer løgnene som de selv serverer.

Erasmus spør hva Per mener stedets folk tror om ham. Per svarer at de tror han er en god og ærlig mann og deres degn. Erasmus påstår at Per tvert imot er en hane, og det kan han bevise. Heretter følger en logisk radbrekking som leder til følgende forsvarsreplikk fra Per degn: «Jeg kand støbe Voxlys, det kand ingen Hane giøre.» Erasmus opponerer:

«En Hane derimod kand giøre Eg, hvilket I ikke kand giøre; seer I da vel, at I af Forstand udi jer Embede ikke kand bevise, at I er bedre end en Hane. See ogsaa i kort Begreb, hvilken Eenstemmelse, der er imellem jer og en Hane. En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden; en Hane galer, I galer ogsaa; en Hane giør sig til af sin Røst, og bryster sig, I ligeledes; en Hane varer ad, naar det er Tid at raabe, I, naar det er Tid at gaae i Messe. Ergo er I en Hane? Har I ellers noget at sige?»

I sin neste replikk gjentar Erasmus sammenligningen mellom degnen og hanen:

«Den varer Folk ved Lyd, naar de skal staa op; gir Timerne tilkiende; bryster sig af sin Stemme; fører Takker udi Hovedet. I har samme Egenskaber. Ergo er I en Hane?»

Replikken er en nøtt. Vi skal begynne med den enkleste påstanden (min kursivering): «En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden» Den umiddelbare assosiasjonen er at takkene i pannen er hanreihorn, dette er nemlig den vanlige betydning hos Holberg når en mann bærer horn i pannen. Sammenhengen med hane understøtter denne betydningen. «Hanrei» kommer fra tysk «Hahnreh», som antas å bety «hanerådyr». Forklaringen skal være at haner som ble kastrert, fikk avskåret de to sporene som deretter ble festet i kammen, hvor de vokste seg fast. Slik kunne de kastrerte hanene, kapunene, skjelnes fra de andre hanene.

Erasmus’ påstand viser altså at Holberg spiller på sammenhengen mellom hanen, kammen og de to takkene. Takker brukes om de spisse grenene i et gevir, men kan også være pars pro toto og betegne hele geviret eller hornet. Takkene antyder at degnen som bærer dem, er kastrert liksom «hanerådyret» eller kapunen. En slik tolkning springer ut av den antatt opprinnelige betydningen av hanrei.

Hanreien evner ikke å tilfredsstille eller besvangre sin kone. Det leder til at hun finner seg en mer potent mann. For så vidt kan det hevdes at hun oppfyller sin bestemmelse etter 1 Mos. «Mann med utro kone», som er den gjengse betydning, er sekundær. Hornene i pannen peker på årsaken til utroskapen, mannens manglende evne til å utføre sine ekteskapelige plikter. Dette er et uttalt motiv i Niels Klim; Den underjordiske rejse (1741) og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land (1754), noe jeg kommer tilbake til. Erasmus’ påstand om at Per degn galer likesom hanen, understøtter kastrasjonsmotivet; hanens kykeliky er i det høye toneleie akkurat som degnens, kastratsangerens, stemme. Motivet understrekes ved en parallell i Første akt, Scene 4.

Per degn beskjenkes på gården til Jeppe og Nille og kommer etter hvert inn på sine store kvalifikasjoner som sanger. Degnen foredrar med skalaer for Jeppe og Nille (min kursivering):

«Ut, re, mi, fa, sol, la, si, ut; nu tilbage, ut, si, fa, sol, fa, mi, re, ut. Nu skal I høre paa en anden Maade, hvor høyt jeg kand gaae: Ut, re, mi, fa, sol, fa, si, ut Re, mi, fa, sol, fa, si, ut, Re.»

 

Jeppe svarer:

 

«Hillement det sidste gik fiint. Vore smaa Grise kand ikke gaae høyere med Røsten.»

 

Jeppes sammenligning viser utvilsomt tilbake til uttrykket stukken gris; det er kjent at griser skriker eller hviner ekstra høyt når de blir stukket med en spiss gjenstand, for eksempel en kniv. Det kan skje under slakting, men da vil skrikingen gi seg ganske raskt. Det er også en annen mulighet, og det er åpenbart den som gjelder her, for det dreier seg om de små grisene. Jeppes gård fremtrer som en gjennomsnitts dansk bondegård. Når de små grisene hviner, er det neppe fordi de slaktes som delikatessen spedgris, men fordi hanngriser må kastreres tidlig for at ikke svinekjøttet skal få rånesmak. Det er altså når hanngrisen kastreres eller gjelles, at «røsten» når opp til de høye tonesfærer. Parallellen med guttene som blir kastrert før kjønnsmodningen for å mestre høye «fa, si, ut, Re», er åpenbar. Det er også en parallell mellom den lille hanngrisen og hanekyllingen; begge gjelles på grunn av kjøttkvaliteten, og de hviner eller galer; gale gjør riktignok også ukastrerte haner.  

Jeppe.

Under Erasmus’ angrep på degnens ære bringer Per til sitt forsvar at han kan gjøre vokslys, noe hanen ikke kan. Dette mener Per viser at han har en menneskelig forstand og dermed står over hanen. Erasmus repliserer at hanen kan gjøre egg, noe Per ikke kan.

Å gjøre egg er noe som rangerer langt over å gjøre vokslys, så dette er knock out for stakkars Per, som brister i gråt; av flere grunner, skal vi snart se. Egget er blitt beskrevet som verdens åttende underverk. Oppfatningen av egget som et naturens mirakel ligger bak Holbergs bruk av uttrykket «gjøre en høne med egg» senere i Peder Paars og skjemtediktet «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig».

I Peder Paars, Anden Bog, Anden Sang hevder Hans Mikkelsen at det selv ikke i Finnmark finnes noen som overgår Gamle Gunnild i naturvitenskapelig kunnskap. Likevel prøver man å innbille folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind. Mikkelsen synes det er rart at man da ikke får tak i professorer fra Finnmark. Dersom en «Physicus», naturvitenskapsmann, her hjemme stanget hodet i veggen, ville han likevel ikke klare å skape vind eller gjøre en høne med egg. Når man har unnlatt å hente trollkyndige folk fra Finnmark for å gjøre det umulige, betvinge naturen, er det fordi disse heller ikke makter det. Ergo står Gamle Gunnild igjen som den ubestridte betvinger av naturkreftene.  

Magi er ikke noe Holberg fester lit til; det er ikke mennesket forunt hverken å skape vind eller gjøre en høne med egg. Det kan ene Skaperen makte. Den samme betydning fremgår av skjemtediktet, der poeten, Holberg, ramser opp en mengde grunner til at Jens Larsen ikke bør gifte seg, blant annet i dette verseparet:

«Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,»

Larsen liker ikke å stå på vegg som en flue. Som alle vet, er det umulig for et menneske å stå på en vegg. Umulig er det også for et menneske å gjøre en høne med egg. Eggene kommer ut av hønen uten at hverken hønen selv eller andre gjør noe for det; dette foregår i skaperverkets mørke gjemmer. Men tekstlige forhold antyder at ikke «å gjøre en høne med egg» i Erasmus Montanus sikter til manglende evne til befruktning. Det samme gjelder bruken av uttrykket i «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig». Verseparet skal siteres i sin tekstlige sammenheng:

«Een Timon aldrig kand i Egte-Stand sig skikke,

Saa snart af Vinduet hans Kone ikkun seer,

Strax bilder han sig ind, at han Acteon er,

Han udi Spejlen seer to Horn af Panden voxe,     

Han frygter, han til Hiort forvandles eller Oxe.

See dig, Jens Larsen kun paa hannem udi Spejl,

Du som foruden det og haver andre Fejl.

Du for hver Skilling som udgives Fingre biider,

Du som dig fast ey selv end siige andre liider,     

Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,

Mon du dig bilder ind en Pige er en Dyne?

End siige dygtig er en Kone at forsyne,

Der bruges ikkun til at giøre Sengen varm,

Ach hvilket Forsæt! jeg fast sprække maa af Harm.»

Poeten ber Jens Larsen speile seg i Timon fra Athen, som var blitt misantrop på grunn av vennenes svik, og svært mistenkelig. Dersom han giftet seg, ville han med en gang oppdage horn i pannen når han speilet seg; konen hadde gjort ham til hanrei. Det er parallelt til Per degn i Erasmus Montanus, som bærer takker i pannen liksom hanen har en kam i hodet; degnen er hanrei. Hverken Jens Larsen eller Per degn kan gjøre en høne med egg. I degnens tilfelle er «gjøre en høne med» underforstått, ettersom det er hanens evne til å gjøre egg, som er utgangspunktet.

Jens Larsen har flere feil enn å speile seg i hanreien på misantropisk vis; han er gjerrig og kan altså ikke gjøre hønen med egg. Hanrei og manglende evne til å gjøre hønen med egg henger åpenbart sammen. Dersom vi ser bort fra at i utgangspunktet kan ingen gjøre en høne med egg, skal hanen ha den ære at den kan gjøre hønen med befruktede egg. Den tekstlige sammenheng viser at det er befruktning eller fullbyrdelse av ekteskapet det handler om. Både Per degn og Jens Larsen kommer til kort stilt overfor kvinnens naturlige, nær sagt rettmessige, krav om et ekteskapelig samliv. Larsen klarer ikke å «forsyne» en kone, det vil si gjøre sin fyldest som ektemann. Tematikken utdypes i de påfølgende linjer, og sammenhengen mellom høne, egg og befruktning gjentas:

«Vel man bekiender, at da Odin først fik Skiæg,

Og Tor den anden Gud ey krøben var af Egg,

At Dyd og Kydskhed var langt størrere paa Jorden,»

At den fryktinngytende tordenguden skulle være krøpet av et egg da han kom til verden, er hverken en velvalgt metafor eller belagt i myter. Den sikter utvilsomt til uttrykket gjøre en høne med egg, som altså Jens Larsen ifølge poeten ikke evner. Poeten maner frem øyeblikket da Odin først får skjegg, blir kjønnsmoden, før han har rukket å avle Tor. To hendelser som varslet at uskyldstilstanden, da dyd og kyskhet rådet, ville ta slutt.

Det er et fast motivpar knyttet til Holbergs degnekarakter; imponerende sangstemme som mestrer de høye tonene, manglende manndomskraft eller befruktningsevne. Dette peker utvilsomt mot tidens kastratsangere. I Jeppe på Bierget finnes en variant av samme motivpar. I Første akt, Scene 3 klager Jeppe over Mads degn, som ligger med konen hans, Nille:

«Det er en ulærd Dievel; thi hand duer icke til at holde ringeste Tone, end sige støbe et ærligt Voxlys. Nej da var hans Formand Christoffer anden Karl. Hand tog Troen over fra tolv Degne i sin Tid, saadan Stemme havde hand. Engang sat jeg mig dog for at bryde over tverts med Degnen, som Nille selv hørte derpaa, da hand skielte mig for Hanrej, og sagde: Fanden være din Hanrej, Mads Degn! men hvad skeede? Mester Erich maatte strax af Veggen, og skille Trætten, og blev min Rygg saa brav tærsket af min Hustrue, at jeg maatte bede Degnen om Forladelse, og tacke ham, at hand, som en vel studeret Mand, vilde giøre mit Huus den Ære. Siden den Tid har jeg aldrig tenkt paa at giøre Modstand.»

Mads degn lider ikke av noen mangel på manndomskraft; han er ikke kastrat! Men Mads kan ikke synge! Den som kan synge så det holder, er Mads’ formann, Christoffer degn, og hanreien er Jeppe. Nille er den som hersker i hjemmet som om hun var mannen. Alle motivene som grupperer seg rundt degnekarakteren, er på plass.

Kastraten var blitt frarøvet sin manndom for at stemmen skulle lyde bedre enn alle andres. Det skjedde ved at testiklene enten ble satt ut av spill eller regelrett skåret bort med kniven før puberteten. Den utvalgte var oftest sønn av fattige foreldre som håpet at han kunne gjøre gode penger på stemmen sin. Kastratsangeren kan bringe tanken på Holberg selv, som høyst sannsynlig manglet testikler i pungen, men hvis stemme (les forfatterskapet) nådde ut til et stort publikum.

Den norske legen Jørgen Herman Vogt (1906–1990) har på overbevisende måte argumentert for at Holberg ikke hadde testikler i pungen, og at det skyldtes bilateral kryptorkisme. Det vil si at testiklene ikke har vandret ned i pungen, men befinner seg i lyskekanalen eller bukhulen.

Vogt var overlege og professor med interesse for teater, og artikkelstoffet om Holberg, i Seksualitet og sykdom hos Voltaire og Rousseau – og også om Ludvig Holberg, daterer seg fra hans pensjonistår. Et av Vogts spesialistområder var endokrinologi, læren om hormonene, og han var en av de første som behandlet transseksuelle. Det var med stor medisinsk tyngde og psykologisk erfaring han gav seg i kast med de kjønnslige og medisinske spørsmål som er blitt stilt om Holbergs levnet.

Vogt trekker, i hovedsak på bakgrunn av Holbergs Levnedsbrev, frem enkelte fysiske særtrekk ved forfatteren: Han var liten av vekst, utviklet aldri skjegg, og et barnlig eller ungdommelig utseende fulgte ham inn i voksenlivet. Legen mener dette vitner om uteblitt pubertet forårsaket av hormonell forstyrrelse, for eksempel lav produksjon av mannlige kjønnshormoner. Visstnok er det aldri omtalt at Holberg hadde spesielt lys stemme, det kan tyde på at puberteten ikke har uteblitt fullstendig. Videre påpeker Vogt at forfatteren alt fra barnsben hadde en ømtålig konstitusjon. Dette førte til at han var forsiktig med hva han spiste, og med ett beklagelig unntak avstod han fra å drikke alkohol. Måteholdet sørget for at Holberg levde til han ble 70, dette ifølge forfatteren selv.

Holberg giftet seg aldri og avstod, eller regulært flyktet, fra seksuell kontakt med kvinner. Kvinners pågående, nær sagt naturgitte, seksuelle oppførsel og menn som er hanreier, har horn, er gjennomgangsmotiver i forfatterskapet. Ovenstående grunner kan være forklaring nok, og blant disse synes ett medisinsk forhold å være av spesiell betydning.

Vogt er den første som trekker «Epigram 171» (Anden bog) frem i lyset. Epigrammet er oversatt fra latin av flere. I Ludvig Holbergs skrifter er det oversatt av Peter Zeeberg (2018):

«Det er alligevel sært at se en eunuk som kasserer!

Lige præcis den post kræver at pungen er fuld.»

Vogt oversetter epigrammet slik: «Det må sies å være et underlig påfunn å utnevne til forvalter av Universitetets midler (underforstått hvortil det kreves evnen til å kalkulere) en som er gjeldet, ettersom han ikke har noen sten (calculus) på riktig plass. Vogt skriver at Holberg for å gjøre det helt tydelig tilføyer i parentes: «med calculus forstår man ofte testikkel.» Legen mener det er overveiende sannsynlig at Holberg hadde «skjulte testikler» (dobbeltsidig kryptorkisme), som var «tilbakeholdt i bukhulen i funksjonsdefekt tilstand.» «Kryptorkisme» kommer av gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme».

Vogt bemerker at «Epigram 171» står helt til slutt i Anden bog, «helt tilfeldig og mal – à – propos satt inn. Etter to epigrammer om teologiske problemer kommer plutselig denne høyst personlige meddelelse.» Videre: «Disse epigrammene er skrevet i 1737, samme året som Holberg ble utnevnt til Universitetets kvæstor (finansforvalter). Paradokset: satt til å kalkulere, manglende calculus, har falt ham inn og fremkalt et lite selvironisk smil. Han maktet sjelden å motstå fristelsen til å sette slike paradokser på prent, uansett hvor fleipete de var og hvor mal – à – propos de kom.»

Så vidt jeg forstår Vogt, mener han at det er en sammenheng av hormonell karakter mellom Holbergs bilaterale kryptorkisme og hans «uteblitte pubertet». Tilstanden kan ha ført til at forfatteren har hatt en svekket kjønnsdrift eller manglet den helt.  

For egen regning vil jeg tilføye at da Christian Holberg avlet Ludvig, var han i femtiårene, noe som anses som gammelt for en far. Statistisk fører det til en øket fare for helseproblemer for barnet. Karen Lem var 37; hun hadde altså nådd en alder da svangerskap og fødsel kan være mer risikabelt enn for en ung mor. For alt vi vet, kan Ludvig Holberg være for tidlig født og hatt en lav fødselsvekt, noe som kan indikere kryptorkisme.

Lars Roar Langslet drøfter spørsmålet om det kjønnslige aspektet ved Holbergs levnet i sin biografi Den store ensomme. Her er det en grundig gjennomgang av de medisinske sidene ved det som er kjent fra forfatterens egne skrifter, og biografen slutter seg til resultatene av Vogts arbeid. Langslet skal for øvrig ha æren av en mesterlig oversettelse av «Epigram 171»:

«Til kvæstor med kugleramme sætter man – oh under! –  en kastrat

selv om han ikke har nogen kugler i sin egen pung.»

I «Epigram 171» sammenligner Holberg seg med en kastrat. Det kan understøtte tolkningen av at degnen-/klokkerkarakteren, som mestrer de høye tonene med glans, men ikke kvinnene, peker mot kastratsangeren, som igjen peker mot Holberg som har tom pung eller scrotum, uaktet dette ikke skyldes et aktivt inngrep.  

Kastratsangeren har et stort fortrinn; hans stemme blir hørt og beundret av mange. Motsatt har han en stor brist, han evner ikke å tilfredsstille en kvinne og gjøre henne med barn. Sistnevnte har Holberg til felles med kastraten. Det er mulig at forfatteren også har sett en sammenheng mellom degnens/klokkerens høye stemme eller lyd og sin egen «stemme», nemlig skriftene, verk innenfor de fleste genre, deriblant komedien, som nådde ut til et stort publikum.

Dersom degnen med kvinnestemme peker mot Ludvig Holberg selv med det pikelige ansiktet, kan en annen side ved Erasmus’ hanemetafor få sin forklaring. Hanen varsler med sitt kykkeliky; degnen varsler med sin klokkeringing, henholdsvis når folk skal stå opp og gå i messe. Men hanegal har også en annen, bibelsk, betydning; Peters fornektelse av Kristus. Dette mener man inngår i bakgrunnen for hanebildets plass i abc-bøkene. På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge, der det er naturlig at det er hanens bibelske rolle som gjelder. I skjemtediktet «Zille Hans Dotters GYNAICHOLOGIA» uttaler fortelleren, Zille:

«Ja jeg end udi spæde Aar

Ej fuldte Børne-Vane,

Paa A. B. C. ey fældte Taar,      

Skiøndt der var ingen Hane.»

Sammenhengen forteller at den vitebegjærlige Zille ikke er avhengig av bilder for å fristes til å lære seg å lese.

Enda et motivpar har forgreninger til denne kretsen: kåte kvinner med menn som forsømmer den ekteskapelige plikt på grunn av en utilbørlig interesse for vitenskap og filosofi og hovedpersonens frykt for å bli dissekert av samme vitenskapsmenn. Holbergs beskrivelse av de sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim. Den underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Hustruene begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg det fornemste blant de ‘mest magtpaaliggende Ting’; ‘Ægteskabs Pligt’. Hvilket vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn og jorden oppfylles. Ved mannens fravikelse av sin gudegitte bestemmelse går makten i ekteskapet over til kvinnen.

Niels Klims flukt fra sin kåte vertinne bringer tanken på Holbergs beskrivelse av den skjøgeaktige oppførselen til sin vertinne i Roma (Første Levnedsbrev; oversatt av Ole Thomsen), som jeg først skal sitere:

«Fruen var et fordrukkent og utugtigt fruentimmer; hun plejede med diverse skøgekunster at forføre sine logerende til svir og hor og lænse dem for penge. Hun påstod, at den eneste grund til min fjerdedagsfeber var, at jeg levede så spartansk og aldrig slog til søren. Feberen måtte slås ned med Bacchus og Venus, sagde hun. Hun holdt i ét væk lovtaler over nogle udsvævende tyskere, der havde gjort deres hoser grønne hos hende med gaver og andre artigheder, og som med held havde beskyttet sig mod de sygdomme, som tilrejsende normalt rammes af i Rom, ved netop at slå til søren og svire både nat og dag. Omvendt bandede hun højt og dyrt på, at en ung tysker, som de andre ikke kunne få med på løjer, for nylig havde lidt en sørgelig død der i huset.

Denne filosofi bød mig så stærkt imod, at jeg forlod dette hus og ledte efter et andet sted at bo.»

Dette er eneste gang Holberg berører muligheten for å ha et forhold til en kvinne, her med sterk vekt på det erotiske eller kjønnslige, og fortellingen er blitt tolket som en bekreftelse på at forfatteren vek unna for det kjønnslige aspektet ved å inngå ekteskap.

Også Niels Klim flykter altså fra en kåt vertinne. I Vitenskapslandet, og her baserer jeg meg på Peter Zeebergs oversettelse, er mennene fullstendig fordypet i filosofi og kompliserte vitenskaper (jfr. innlegget «Filosofene som forsømte ekteskapets helligste plikt, 24.2.2020). På torvet i hovedstaden havner Klim i slåsskamp med en forsker, en astronom. Etter hvert kommer store mengder vitenskapsmenn styrtende til. De, som viser seg å være moralfilosofer, kaster seg over den tilreisende med slag og banking. Siden blir stakkaren trukket inn i et stort hus, der mishandlingen fortsetter, helt til fire forskere kommer inn og redder ham fra tumultene. Skjønt Klim føler seg ubekvem over alle spørsmålene de stiller om ham og den altfor nærgående granskningen av hans figur. Her skal vi følge oversettelsen direkte (min kursivering):

 

«Jeg var ved at dø af skræk da jeg blev gennet ind i et anatomisk kammer, hvor jeg så en rædselsvækkende dynge af knogler og lig, der fyldte rummet med den frygteligste stank. I første omgang troede jeg det var en røverhule, men de anatomiske instrumenter der hang på væggene, lagde en vis dæmper på min frygt, for de gjorde det klart at min vært var læge eller kirurg. Da jeg havde siddet og kukkeluret i dette fængsel i en halv times tid, kom en kone ind med et måltid mad hun havde lavet til mig. Hun så meget venlig ud, men stod og betragtede mig opmærksomt og sukkede dybt fra tid til anden. Da jeg spurgte hvad hun var ked af, svarede hun at det var tanken om hvad der ventede mig, der fik hende til at sukke. ‘Det er et respektabelt hjem du er kommet til,’ sagde hun, ‘for min mand, der er herre her i huset, er embedslæge og dr.med., og de andre du så, er hans kolleger. Men de undrede sig så meget over din usædvanlige legemsbygning at de har besluttet at undersøge din indre konstruktion og dine indvolde og dissekere din krop for at se om de kan finde noget nyt der kan kaste lys over anatomien.’»

Fruen hjelper Klim med å flykte, etter hvert kommer hun inn på et ømtålig emne:

«Men på et tidspunkt drejede hun samtalen ind på et emne som jeg ikke var særlig glad for at høre om fordi jeg deraf kunne slutte at hun til gengæld for den tjeneste hun havde gjort mig, ønskede noget som moralen forbød mig. Hun fortalte i lidenskabelige vendinger om den urimelige situation de gifte koner står i der i landet fordi alle disse lærde undervisere er så dybt begravede i deres forskning at de fuldkommen forsømmer deres ægteskabelige pligter. ‘Jeg kan sværge på,’ sagde hun, ‘at det ville være ude med os hvis ikke en og anden ærlig og barmhjertig tilrejsende med jævne mellemrum lindrede vores nød og lagde deres lægende hænder på de lidelser der plager os sådan.’ Jeg lod som om jeg ikke forstod hvor hun ville hen. Jeg satte farten op – men min kulde øgede kun hendes glødende begær.

Bønnerne nytted kun lidt, hun slog om til en hæmningsløs vrede,

næverne trued med hævn, og i vanvid, med flagrende lokker,

bebrejdede hun mig min utaknemmelighed. Men da jeg ikke desto mindre fortsatte fremad, greb hun fat i en flig af mit tøj og forsøgte at standse mig. Det lykkedes mig med magt at rive mig fri af fruens greb, og da jeg var hurtigere til bens end hende, nåede jeg i løbet af kort tid uden for synsvidde. Hvor rasende hun var på mig, forstod jeg af de ord hun gang på gang slyngede efter mig: Kaki spalaki, dvs. ‘utaknemmelige køter!’ Men jeg tog hendes skældsord med spartansk ophøjethed, lykkelig over at jeg var sluppet frelst fra de vises land, som jeg ikke kan tænke tilbage på uden at gyse.»

Klim frykter to ting: å bli dissekert og måtte «forsyne» eller tilfredsstille den seksuelt underernærte fruen. I Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land drar Leander med tjeneren Sganarel (Sganarell, Sganarelle) for å søke visdom i filosofenes hjemland. Der blir de lokket inn i huset til en professor i medisin, hvor de holdes som fanger i påvente av anatomisering. Plottet har Holberg i hovedsak hentet fra Niels Klim.

Fra midten av 1600-tallet nøt anatomien stor anseelse ved Københavns Universitet, dette skyldtes ikke minst vitenskapsmenn som Thomas og Caspar Bartholin. Til naturens opplysning – òg godtfolks forlystelse – ble henrettede forbrytere skåret opp på Det anatomiske teater. Etterpå ble de parterte deler kokt i en stor kobberkjele og knoklene fraskilt.

Holberg forteller at «Anatomie-Kammeret» ble anlagt i 1644, og «paa den sall, som er over anatomie huuset er Academiets konstkammer, hvor i findes mange rare naturlige sager, hvoraf det beste er gived af Henrik Fyren» («Om Academiet», Dannemarks og Norges Beskrivelse). Universitetet hadde altså sitt eget kunstkammer; mest kjent er Kongens kunstkammer (ca. 1650) som rommet det som var typisk for tidens kunstkamre: sjeldne antikviteter, kunst fra hele verden, utstoppede dyr, fluer og edderkopper i rav og stål og andre rariteter. Kunstkammeret ble senere utvidet med en stor del av Ole Worms samling, som også inneholdt naturalier. «rare naturlige Sager», utvilsomt naturalier; naturgjenstander, gjerne preparert, til utstilling i kunstkamre, museer eller lignende. Henrik Fyren er ganske sikkert legen Henrik Fuiren (1614–1659). Hvorvidt han har samlet humane naturialer, er jeg ukjent med, eller om noen av naturalierne i Universitetets kunstkammer stammet fra anatomikammeret i etasjen under.

Det er spesielt Sganarel som frykter at hans mave skal skjæres opp, og han synes han allerede kan kjenne kniven. Så er det da også Sganarel som interesserer anatomiprofessoren mest. Etter at fangene har klart å flykte, utbryter han: «(…) Jeg kand sige, at jeg aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»

«den med Kaaben» er Sganarel, som peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Det åpner for at Holberg skjuler seg bak Sganarel i sin komedie. Dette kan understøttes av at Scanarelle gjerne er den reelle eller innbilte hanrei. Enaktskomedien Le mariage forcé er forelegg for Scanarels Reyse til Det Philosophiske Land. Hovedpersonen Sganarelle er en eldre mann, som vurderer å gifte seg med en ung kvinne. Han frykter at hun skal være utro og kontakter en rekke filosofer for å be dem om råd. Det er implisitt at  mannens evne til å forsyne eller tilfredsstille konen svekkes med mannens alder. Det kan kokes ned til spørsmålet: Klarer Scanarelle å tilfredsstille en kvinne? 

Seksuelt underernærte kvinner stilt overfor en mann som kvier seg for å avhjelpe deres nød som i Niels Klims tilfelle, òg påkaller anatomenes nysgjerrighet på grunn av sin spesielle fremtoning, bringer tanken på Holberg selv, mannen med det pikelige ansiktet og en tander konstitusjon, som vek tilbake for seksuell omgang med kvinner.

Hadde Holberg grunn til å frykte anatomenes kniv? På Holbergs tid visste man ikke hvor testiklene hadde gjemt seg. De store anatomene hadde altså ennå ikke dissekert kroppen til en «kryptorkist»! Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter forfatterens død, på slutten av 1700-tallet. Det som ville kunne opplyse den fysiske menneskenatur på Holbergs tid, var altså en dødsdømt «kryptorkist» som ikke ble unnet hvile i hellig jord. Snarere skulle liket fremvises på galgebakken eller hjul og steile, alternativt kunne det skjæres opp på et anatomisk teater.

Forutsetningen for at «kryptorkisten» – òg stadssatyrikusen – Holberg unngikk anatomenes kniv, var altså at han ikke ble dømt for en kapitalforbrytelse, for eksempel majestetsfornærmelse. Gjennom hele forfatterkarrieren balanserte Holberg på knivseggen; ville hans skjulte regimekritikk bli oppdaget? Komedien om Sganarels frykt for anatomene er blant Holbergs siste. Det er Sganarel som har avslutningsreplikken:

«Jeg med jer andre stemmer i

Og vil min Sorg begrave

Og takker Himlen 10 Gang ti

At jeg beholdt min Mave.»

Anatomene gikk glipp av muligheten til å blottlegge «Sganarel»s, komediedikterens, «indvortes Skabning». De oppdaget aldri hvor hans skjulte steiner befant seg, som ville skapt et stort lys innenfor anatomien. Kanskje ville steinene, som lå i magen, blitt innlemmet blant andre rare naturlige saker på Konstkammeret. Mot slutten av livet kunne Holberg puste lettet ut; han hadde sluppet forbi sensuren med sin fordekte satire over øvrigheten.

Molière spilte vanligvis Sganarelle, en reell eller innbilt hanrei i flere komedier.

 

Litteratur

«Seksualitet og sykdom hos Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg», «Norsk Medisinsk Historisk Forening», Hønefoss 1987

Lars Roar Langslet, Den store ensomme – En biografi om Ludvig Holberg, Oslo, 2001

https://denstoredanske.lex.dk/